Reservejesus

Han står ved den hvite kisten mellom brune teglsteinsvegger i Sarpsborg kirke. Kubbelysene er tent og orgelet bruser. Mannen har langt hår, fyldig skjegg og hettegenser, og tar et skritt frem. En ru og sår stemme fyller rommet. Hver en dags bekymring vil han bære, stille stormen med sin allmakts røst. Tretti år etter at Per Ståle Pettersen stilte som reserve for Jesus på teaterscenen, og over førti år siden han falt for Elvis, står han igjen på en scene.

– Jeg har mistet mange til rusen, og det kunne vært meg i den kista. Det var nære på. Men nå står jeg her. Og jeg gjør det fordi noen har hatt troen på meg. Min vei tilbake til livet har gått via sangen.

Det var kjærligheten som knakk ham, og kjærligheten til musikken som fikk ham på beina igjen. En person er død. En sanger har gjenoppstått.

Lovende sanger

Per Ståle Pettersen var en av flere lovende rockemusikere i Sarpsborg på slutten av 1980-tallet. Han var frontfigur i tungrockbandet Witchhammer, og ble headhuntet til musikaler som Les Miserables og Broadway Breeze, og senere hovedroller i musikalene Hair og Jesus Christ Superstar.

– Jeg hadde rollen som apostelen Peter, og var reserve for Jesus. Jeg fikk faktisk tre forestillinger som Jesus. Og så var det 83 forestillinger som Berger i musikalen Hair.

Karrieren pekte mot et liv innen musikk og teater, med tung rock i Witchhammer. Midt i svevet opplevde han et brudd og dyp kjærlighetssorg. Og fikk vite at faren hans ikke var den biologiske faren.

– Jeg begynte plutselig å tvile på hvem jeg kunne stole på i livet. Jeg ble usikker, og begynte å ruse meg, først med alkohol, så hasj og amfetamin. Og jeg ble der lenge.

Livet ble en nedadgående spiral. Til slutt var det som om noe gikk helt i stykker. Som om alle dører lukket seg, og Per Ståle Pettersen sto helt alene igjen.

– Når du først havner i kjelleren og ruser deg bruker du penger du ikke har, du får ikke betalt husleie og selvtilliten får seg en smell. Følelsen av utilstrekkelighet og skam var så sterk, selv om det bare var et feil valg i en vanskelig situasjon. Jeg mistet all livslyst.

Tre ganger var han innlagt på psykiatrisk sykehus. Han forsøkte å avslutte livet, men ble reddet.

– Det er viktig å si at det er mer en rusen som tar liv. Det er hele bildet. At man er utenfor og ikke klarer å håndtere sitt eget liv. Jeg har sunget i mange begravelser til folk som klarte å gjennomføre det jeg ikke klarte. Det er så leit, forklarer han.

Uten fast bolig

Han bodde på sofaen hos venner og bekjente i ti år, uten fast bolig, med en voksende narkotikagjeld, og mange som var ute etter å inndrive den. Det er et liv han ikke vil tilbake til. Men noe har han lært etter årene på gata.

– Jeg er ganske god på å lese mennesker, kroppsspråk og kommunikasjon. Jeg pleier å si at jeg alltid har jobbet for freden, uansett hvilket miljø jeg har vært i. Jeg har forsøkt å skåne de svake. Mange i rusmiljøet kjører en røff stil og plager folk.

På nettene gikk han på fyllinga for å lete etter verdisaker, som han byttet bort mot litt mat, litt hasj eller amfetamin.

– Jeg fant gull, sølv og smykker, masse klær med prislapper, sko, frimerker, LP-samlinger og videokassetter. En del kobber. Det gikk nesten an å leve av det.

Han ble godt kjent med de som jobbet på gjenvinningsstasjonen. Etter at han ble nykter sluttet han å gå på fyllinga, med unntak av de gangene han kjører søppel for Kirkens Bymisjon.

– Den første gangen jeg var tilbake på fyllinga måtte jeg si tusen takk for meg. Jeg sa til Arnfinn, en av de som jobber der, at det hadde vært hyggelig å jobbe sammen, men synd at vi aldri jobbet på samme skift. Jeg hadde jo nattskiftet. Han holdt på å le seg i hjel.

Per Ståle Pettersen humrer godt.

Kristent hjem

Han vokste opp i et kristent hjem, med en mormor og oldemor som var aktive i pinsemenigheten Filadelfiakirken. Det var der han fikk sitt første møte med sangen.

– Jeg ble kalt gutten med den lyse stemmen og sang salmer med fullt trøkk. Jeg frelste meg da jeg var fjortis.

– Frelste deg?

– Jeg var med mormor i et møte i Filadelfia, og så spurte de om noen skulle overgi ånden til Jesus den dagen, og så gjorde jeg det. I voksen alder ser jeg meg som en tviler. Jeg tror på det gode, at vi lever her og nå, at det ikke er et liv etter døden. Målet mitt er enkelt. Jeg vil finne trivsel
i hverdagen.

– Hvordan finner du det?

– Gjennom å være sosial. Jeg er litt sky, har sosial angst. Det er først nå jeg har lært meg å beherske det, å ikke bli skremt av sosiale utfordringer, som det å prate med deg nå, at jeg har klart å finne en balanse. Det hadde ikke gått før, ikke for en bastard som meg.

Per Ståle Pettersen smiler forsiktig. Det henger en spøk i lufta. Han ble adoptert av mannen han trodde var faren da han var ett år gammel, og levde i uvisshet frem til han var 30 år gammel. Derfor omtaler han seg selv som bastard.

– Faren min, jeg og noen andre spilte poker etter at søsteren min hadde giftet seg. Det var sent på kvelden, og vi gikk ut for å ta en røyk da han fortalte det, og at moren min ikke ville at jeg skulle vite det.

– Endret det noe?

– Du er faren min uansett, pappa, sa jeg. Men det kom jo litt brått på. Det er rart at man plutselig begynner å tvile på egen identitet. Jeg ble usikker på hvem jeg kunne stole på. Hvem jeg var. Men jeg har forsonet meg med det for lenge siden. Og han var en god far.

Les også