Løvetann-
homoen

I mai la Adam Schjølberg ut en tekst på Instagram-kontoen sin. Der forbeholder han seg retten til å delta «i disse paradene som trykker seksualiteten i ansiktet» på folk flest. Det gjør han fordi, som han påpeker, rettigheten til å være den han er ikke er medfødt. Den er tilkjempet, og kan bli tatt fra ham.

Han gjør det også fordi Pride og LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) handler om alles rett – også din og min – til å være den vi er, til å elske noen helt fritt. LHBT og Pride er ikke bare for homoer, det er for alle.

Han bruker konsekvent dét ordet. Homo. Ikke skeiv. Han sier at ikke alle er komfortable med de mye brukte ordene skeiv eller queer, fordi det ofte også beskriver en som er aktivist. Blant hans venner, bruker de homo om alle.

«Så når det arrangeres Pride der du bor. Ikke stå på sidelinja, men bli med å gå. Gå for den du kjenner, gå for den som ikke tør å gå selv, gå for deg selv. Men bli med å gå. Friheten til å være deg er viktig for meg», avslutter Schjølberg teksten på Instagram-kontoen sin.

Brannbomber og brostein

Forløperen for Pride var Stonewall-opprøret sommeren 1969. I et skrøpelig lokale i Greenwich Village, New York ble det i sin tid opprettet en privat «bottle bar», Stonewall Inn, styrt og beskyttet av den italiensk-amerikanske mafiaen. Dette, for at folk den gang ble straffet for så lite som å holde hender med en av samme kjønn. Her skulle det være trygt.

27. juni 1969 stormet politiet likevel homobaren. I tre dager forsvarte lesber, homser og transer seg med brannbomber og brostein. Slik ble homokampen født.

For Schjølberg er det viktig å gå i Pride for å verdsette dem som har gått opp veien for ham.

– Du må anerkjenne og hylle det. Dét er viktig å løfte fram nå, under 50-årsjubileet. Du må trekke det fram for dem bak gardinene som velger å være hjemme og spise pizza den dagen. Noen må stå på barrikadene, insisterer Schjølberg ivrig.

Han trekker fram noen av de eldre gutta, som Blomster-Finn, og dragartistene i Great Garlic Girls. Og tilkjennegir at han lar seg irritere av dem som gjør et nummer av å kritisere mennene som sprader i truser i Pride-paraden.

– For hvor mange er det som gjør dét? Andelen mennesker iført bare truse er en liten prosent av totalen. De fleste i paraden er helt vanlige folk. Paraden er for alle! La nå disse mennene i lær- og glittertruser få lov til å vise seg fram, ber han.

Blid og skravlete introvert

Han vet hva han snakker om. 37-åringen har hele sitt liv kjent på kroppen hvordan det er å skamme seg over å være annerledes, hvordan han har opplevd ikke å få være seg selv.

Det begynte allerede i skolegården, der han ble ropt etter: «er du gutt eller jente?». Ikke det at han var så jentete, men han hadde visse fakter, visse måter å te seg og snakke på, som provoserte noe i de andre 7–8-åringene.

– Det har tatt lang tid å rydde opp i, å innse at jo mer femi de kalte meg, jo mer autoritær måtte jeg bli. Men hva er feminint? Og hva er maskulint?

Schjølberg er så heldig å ha en venninne som både er psykolog og kjønnsforsker. De to har hatt mange interessante samtaler. Der han selv alltid har syntes det er vanskelig å be om hjelp, «siden det meste jo bare er bagateller som en mann må greie å ordne selv», har hun fått ham til å innse at ting i hans liv har vært alvorlige nok.

– I og med at hendelser har preget meg, så har de jo vært alvorlige nok, fastslår han.

Han er ingen sutrepave. De fleste av oss ville nok blitt preget av det, om vi stadig ble spyttet på, sendt stygge blikk og slengt bemerkninger etter på åpen gate, om vi mottok åpne eller fordekte trusler på sosiale medier med skildringer av hvilke bestialiteter noen kunne tenke seg å utsette oss for, om de møtte oss ei mørk natt i ei stille gate.

Alt har vært med på å forme riksunder¬holderen mange av oss har blitt så glad i. Først som frisøren i «Homsepatruljen» på TV3, og senere gjennom «Sofa» på NRK1, der Adam så på og kommenterte en del av ukas TV-program sammen med bestevennen Tore.

Ifjor turnerte han Norge med stand-up¬ og soloforestillingen «Mellom barken og feen». I år skriver han på boka «Mannual», om mannsrollen. Ikke bare den homofile, men mannsrollen i alt sitt mangfold. Boka utgis til høsten.

Kalt «skrulle» av sine egne

Han sitter ofte og skriver på en kaffebar på Grünerløkka i Oslo. Nå står han her ved disken, to meter lang og venter på å bestille den vanlige «bøtta» med traktekaffe. Han har søkt tilflukt for Oslo-regnet.

Adam fremstår som harmonisk og utadvendt. Samtidig, viser det seg, er det ingen motsetning i å stikke hodet fram over alt til enhver tid, prate som en foss, og strengt tatt være introvert og ha sosial angst. Det understreker han gang på gang at han plages av. Han har alltid vært det…

Da må han vel noen ganger opp gjennom livet ha angret på å velge seg et liv i rampelyset? Han kunne vel ha hatt en vanlig jobb og levd anonymt og greit?

Schjølberg tygger seg i skipperbarten og samtidig en liten stund på problemstillingen.

– Jeg visste alltid at jeg ville drive med humor. Jeg har drevet med teater siden jeg var liten, og husker følelsen første gang jeg fikk en hel sal til å brøle i latterkrampe.

Det drev ham til å fortsette. For ham var det også lettere å ta mikrofonen oppe på scenen enn å bli stående i mengden på gulvet. Å stå på scenen gir ham en følelse av kontroll på situasjonen.

I voksen alder var han likevel litt redd for å satse på skuespilleryrket. Så det ble frisørutdanning, et yrke han kunne livnære seg på hvor som helst.

– Lite visste vel jeg om at det skulle bli en billett inn i «Homsepatruljen»!

TV-programmet «Homsepatruljen» hadde som formål å la fire homofile trendeksperter style opp heterofile menn, ved hjelp av kunnskap, og humor. Schjølberg var 21 år, og et nokså ubeskrevet blad da programmet startet. Han var morsom. Og han kunne hår. De andre gutta i patruljen var over 30. Og programmet ville ha forankring i humor.

Det norske folk trykket programmet til sine hjerter. Mens unge Adam fikk kritikk fra sine egne, for å være «skrulle».

– Det er vanskelig når ditt eget miljø snur deg ryggen. Det der er sårt, den dag i dag. I det miljøet skulle jeg jo finne tilhørighet, kanskje også kjærlighet, sier Schjølberg.

Han forteller at han ble helt alene. Han isolerte seg hjemme og lot angsten få rommet. Sier han tror han hadde taklet det annerledes hvis han hadde følt at han hadde egenverdi. Så han gjorde alt for å gå under radaren. Gjemte seg i stadig mer skjegg og stadig flere tatoveringer. Han distanserte seg fra sin egen karakter, som han selv hadde bygd opp.

Heldigvis var det i denne perioden han ble kjent med Tore Petterson, makkeren fra NRK1s «Sofa», som elsket og tålte å stå i rampelyset, og som i dag er hans aller beste venn.

Etter hvert er han blitt stolt av «Adam», den han er og det offentligheten ser av han. Og påpeker at man bør være jorda, før man blir kjendis.

Homsemiljøet i Oslo er lite.

– Alle vet hvem jeg er, fastslår han og forteller at folk lett blir skuffet når de finner ut at han er så mye mer enn det de ser og tror.

– Så går kritikken på at jeg er for femi. For feminine kvaliteter ses ned på, også i homse-miljøet. Idealet er macho. Men alle har jo litt av alt i seg. Og man kan jo ikke si at den ene kvaliteten er positiv og den andre negativ.

Pappa Einar og pappa Trond

Schjølberg ble forlatt av sin nokså maskuline og handlekraftige far da han var 12 år. Pappa Einar hadde alltid jobbet for FN eller WWF. Pappa Einar flyttet til Sveits for å jobbe, og unge Adam trøstet seg med at han hadde en pappa som skulle redde verden. Derfor kunne han ikke få ha ham for seg selv. Det var en ganske nobel sak.

Samtidig tenker han at han hadde trengt pappa Einar som en veiviser i livet. En veiviser på hvordan være fysisk, og hvordan ta imot kjærlighet.

– Jeg har arvet humoren fra ham, smiler han.

– Etter hvert har det slått meg at jeg nok har arvet tungsinnet og angsten også. Det gir både empati og sympati med ham. For, hvordan var farfar? Hvordan var hans far igjen? Det hjelper til å gi litt slipp på sinnet jeg lenge følte mot ham. Og så var det en gave å få en stefar, pappa Trond, som kom inn i livet mitt da jeg var 16, og som gjerne ville være pappa.

Påske med Kirkens Bymisjon

I påsken kunne vi se Adam Schjølberg treffe Monica Andresen på TV2s program «Påskereisen». De møttes i Oslo, dro til Sjusjøen ved  Lillehammer og gikk på ski inn til Kvarstadsetra, der de fortsatte samtalen og fikk anledning til å krype under huden på hverandre.

Andresen var på vei mot en lovende juskarriere, da hun brått ble alenemor. Verden ble for vanskelig, og hun falt utenfor samfunnet. Fattigdommen holdt på å koste henne livet. Redningen for henne og sønnen ble Kirkens Bymisjons «Skattkammeret», der barn og unge opp til 18 år får låne sports- og friluftsutstyr, gratis.

– Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg møtte Monica, innrømmer Schjølberg.

– Jeg måtte finne ut av hva jeg ser for meg når jeg tenker Kirkens Bymisjon pluss fattig. Hvilke forventninger hadde jeg til dem som lever under fattigdomsgrensa? Så tør Monika å dele dette. Jeg var spent på å treffe henne.

Adam erfarte, at på samme måte som han har måttet lære seg å rekke ut en hånd for å få hjelp med følelser, hadde Andresen måttet våge å rekke ut en hånd for å tørre å innrømme at hun var blitt fattig. Han gir all ære til henne, som turte å oppsøke «Skattkammeret» og som turte å si det hele høyt på TV i beste sendetid.

– Hva kommer det av at du har valgt å støtte opp om Kirkens Bymisjon, å bidra til å gi organisasjonen et ansikt?

– Det er ikke så veldig komplisert, smiler Adam langt inni skjegget.

– I sin tid ble det store bruduljer da Frelsesarmeens holdninger til homofili ble allment kjent. Og nå underslår jeg ikke at Frelsesarmeen gjør mye godt. For det gjør de! Men dette har Frelsesarmeen aldri ryddet opp i. Så gikk Kirkens Bymisjon ut og sa at hos dem er alle velkommen, mens Frelsesarmeen fortsatt var taus. Så da mener de det vel fremdeles, da? Og da kan ikke jeg støtte dét. Men Kirkens Bymisjons arbeid og holdninger kan jeg støtte.

Forelsker seg på ferie

Hva tror han så om framtida? Om kjærligheten? Om følelsene, og alt det der?

– Har du kjæreste?

Han virrer litt forfjamset med skjegget, som er en framtredende del av hodet hans. Ser ut som om han sliter med å bli enig med seg selv om hva han skal svare.

– Kjæreste, nei? Nehei!!! Jeg er glad i å være i forhold, altså, og jeg har hatt flere lange. Samtidig er det mye lettere for meg å forelske meg når jeg reiser bort på ferie, enn her hjemme i Oslo, gliser han skeivt.

– Her risikerer jeg jo å måtte stå i noe. Og det er jeg dårlig på, fordi jeg er så avvisende til at noen kan være glad i meg. Men jeg ønsker meg tosomhet. Selvfølgelig.

– Selvfølgelig?

Han smiler og blunker:

Ja, selvfølgelig…

– Jeg husker følelsen første gang jeg fikk en hel sal til å brøle i latterkrampe, sier Adam Schjølberg.

Kirkens Bymisjon © 2021