To Liv

– Hva som er hjem? Det er jo dette. Denne boligen her.

Liv Ullmann tegner en firkant i luften, rammer inn kroppen med hendene som om det var et hus. For en som har lagt verden for sine føtter, som skuespiller og regissør, har vokst opp i tre verdensdeler og vekslet mellom boliger i fire land, kan hjem kokes ned til følelsen man alltid bærer med seg. Home is where your heart is. Og hjertet er alltid med.

– Mitt hjem er denne kroppen, som riktignok begynner å bli gammel. Det tok tid før jeg skjønte det. Men det aller viktigste er dette her, hvor det ennu er ungt.

Hun løfter hendene over hodet. Til himlingen og taket. Der ideene og kreativiteten bobler.

– Det man tenker og den man er. Det kan være to forskjellige ting.

Liv Ullmann tegner gjerne opp slike skiller; mellom kropp og sjel, jobb og privatliv, fasaden og det som ligger bak. Ikke minst streker hun opp et skille mellom Liv og Liv Ullmann. De to har ikke alltid kommet overens.

Mer empati

Vi møtes på Bymisjonssenteret Tøyenkirken hos Kirkens Bymisjon i Oslo, før onsdagsmessen. Liv Ullmann kommer hit så ofte hun kan. Hun har tent lys på brosteinen på gulvet foran koret med inskripsjonen «han gir den trette kraft».

– Første gang i denne kirken var en sterk opplevelse. Presten kom inn, dansende. Hun helliggjorde for meg hvorfor vi i det hele tatt går i kirken. Jeg har hatt vanskeligheter med mange kirker og prester. I denne kirken kjenner jeg hjemmefølelse, fred, tilgivelse og velkommenhet. Det er en livsavgjørende sak hver gang.

Liv Ullmann sitter i et rom med en svart tv-skjerm på den ene veggen, og et kunstverk på den andre. Filmler-retet og kunsten er to elementer som har rammet inn hennes profesjonelle liv. 9 ganger 20 meter med vinyl dekket med magnesiumkarbonat, hvor 24 fotografier i sekundet, festet på 35 millimeter polyester projiseres. På denne flaten har Liv Ullmann beveget sitt publikum. Laget kunst.

– Det er det vi skuespillere skal gjøre; bevege og sørge for at de i salen får empati med den skikkelsen vi spiller, men først og fremst empati for seg selv. Det kan handle om tomhet, redsel, ensomhet og glede. Empati er gjenkjennelse. Empati er en nøkkel til å forstå andre, og det er en nøkkel for dere i Kirkens Bymisjon.

På flukt

Påfallende mange filmer tidlig i Liv Ullmanns karriere handler om flukt og rotløshet. Etter gjennombruddet med Fjolls til fjells, spilte hun i Ung flukt, før det internasjonale gjennombruddet kom med Utvandrerne i 1971, Jan Troells filmepos om svensker som emigrerte til USA. Den gang var det vi som søkte en bedre frem-tid i et annet land. 50 år senere er rollene endret. Flyktninger banker på vår dør. Liv Ullmann mener det er lett å møte seg selv i den døra.

– Empati har blitt en mangelvare i vår del av verden, og Norge er ikke stort bedre enn USA. Dersom vi ikke kjenner oss selv, er det umulig å kjenne andres lidelse. Uten nærhet er det knapt rom for å være menneske. Vi må virkelig kjenne at andre har samme behov og lengsler som oss.

Hun snakker om landet hun selv bor i, USA, om en president som har brukt dehumanisering som politisk vå-pen. Nød har blitt et vi og et truende dem. Og hun snakker om Norge; om ordene som brukes om flyktninger og asylsøkere.

– De reiser ikke for å overta noe eller noen, men for å finne friheten. Vi er så få, og de er så mange. Å nekte dem friheten er nesten det aller verste. Det er ikke gjenger med forferdelige mennesker, men folk som kom-mer for å få en sjanse til å leve som vi gjør.

Tre verdensdeler

Selv har hun levd et liv i et stort spenn. Hun ble født i Tokyo, flyttet til Little Norway i Toronto og deretter til New York. Da faren døde flyttet familien på tre, mor og to døtre, tilbake til Norge og Trondheim. Der bodde Liv Ullmann i sju år, før hun reiste til Oslo, slo igjennom i teateret og på filmlerretet, og så bar det ut i verden igjen. Suksessen ble ikke tatt godt i mot i den religiøst strenge storfamilien. Skuespilleryrket sto ikke høyt i kurs.

– Mamma fikk brev hvor det sto at det var godt at pappa var død, så han slapp å oppleve dette.

At Liv Ullmann senere fikk barn utenom ekteskapet, gjorde ikke situasjonen bedre. Hun ble nektet å døpe bar-net i kirken.

– Det er ikke mer enn 50 år siden. For meg har det for lengst blitt en god historie, noe jeg forteller igjen og igjen. Det var verre for mamma. Det har jeg skjønt først nå. Hvor tungt det var for henne. Jeg har hatt et be-hov for å si unnskyld til henne.

– Hvorfor det?

– I likhet med mange andre døtre forsto jeg meg aldri på mamma. Det er først da jeg ble eldre at jeg forsto hvor fantastisk hun var. Alene med to barn og yrkeskvinne. Dårlig råd. De kritiske brevene må ha vært vanske-lig for henne. Allikevel fortalte hun aldri noe til meg. Hun forsvarte meg.

– Du har beskrevet episoder fra barndommen hvor du måtte vente i trappeoppgangen for å komme inn.

– Jeg har fortalt om det i alle år, men det er jo feil. Kanskje skjedde det én gang på folkeskolen, da mamma sikkert jobbet i bokhandelen. Hvor urettferdig er vi ikke, når vi beskriver én enkelt episode som en alvorlig svikt. Som om vi var ofre. Når du blir gammel ser du det klarere. Da gjenkjenner du deg selv.

Hjemmelaget jul

Mange har et ambivalent forhold til jula. Kanskje er det fordi den avdekker essensen av hva som bor i et hjem. Hvordan familien henger sammen, eller ikke henger sammen. Hvordan årets lengste middag utspiller seg. De tre kvinnene i Trondheim, mor og to døtre, var tett sammenvevd.

– Mamma laget virkelig et hjem for oss og en fantastisk jul. Jeg husker søsteren min og jeg var på soverom-met mens mamma ordnet til jul i stuen, med papir som knitret og treet som ble pyntet. Så slo hun på lyset og spilte piano. Det er et virkelig godt minne.

– Har du tatt med deg dette videre selv?

– Både min søster og jeg lager jul akkurat på samme måte som mamma. Bare at jeg har gjort det i USA. Jul for meg handler om minner, og er bygget på, om mulig, gleden. Og julesangene. Ja, først og fremst julesang-ene og å holde hender.

Liv Ullmann har flere boliger. Hva er det som gjør det til hennes hjem?

– Leiligheten min i Oslo, som jeg kjøpte for 50 år siden, er virkelig hjemmet mitt. Så har jeg en hytte som jeg også føler mye for, og en leilighet i New York. Der føler jeg meg hjemme. Men nu skammer jeg meg allerede. Jeg har mange boliger.

I spenning

Liv Ullmann har levd et liv mellom ulike kulturer, religioner, land og språk. Hun har levd sitt voksne liv i USA og Norge. Hun har skrevet to selvbiografier. Den første ble skrevet på norsk. Den andre på engelsk.

– Jeg føler meg mest hjemme i engelsk, og jeg kjenner det nu når jeg kommer hjem. De norske ordene kom-mer ikke like lett. Det er så mye jeg skammer meg over når det sies på norsk. Jeg elsker deg, for eksempel. På norsk er det litt flaut. Det er noe helt annet med I love that man so much. Det er nok den lutherske skamfølel-sen.

– Som hefter ved språket?

– Ja. Jeg tenkte lenge at det har med meg å gjøre, men jeg tror kanskje skammen ligger innebygget hos ganske mange i Norge. Det å ha suksess er noe man snakker om med store ord i USA, mens her er det litt; å gid.

Liv og Ullmann

La oss vende tilbake til skillet mellom Liv Ullmann og Liv. Skuespilleren og verdensstjernen Liv Ullmann skjel-ver ikke. Liv skjelver litt på hendene når hun forsyner seg av suppa, noe hun er skamfull for. Hun venter heller med å spise. Hun er 82 år gammel, og ser uforskammet godt ut. Allikevel gir hun fotografen beskjed om å fotografere venstre del av ansiktet, siden mesterfotografen Sven Nykvist en gang sa at det var hennes beste side. Liv Ullmann er karakteren som vant verden. Liv er laget av kjøtt og blod, og ikke ukjent med skam, sår-barhet og dårlig samvittighet. Det er lang vei til det endimensjonale bildet av en stjerne.

– Det med stjernen og suksessen stemmer ikke, skjønner du. Altså, det stemmer fordi jeg har gjort det jeg har gjort, men det stemmer ikke med den jeg er, med tvil, skam og usikkerhet.

– Har det vært sånn hele tiden?

– Helt siden jeg hadde suksess første gang, da jeg var 17 år gammel. Jeg har alltid hatt det sånn. Stjernen er Liv Ullmann som er på scenen, som spiller, regisserer eller skriver. Men det stemmer ikke om Liv. Liv er Liv, og hun er ikke en offentlig person.

– Når du har kalt ditt siste stykke for Liv, handler det om å vise en mer personlig side?

– Det er i hvert fall et ærlig forsøk. Jeg møter meg selv på en måte. Liv Ullmann og Liv.

En av Liv Ullmanns biografer spurte seg i avslutningen av boka om når Liv Ullmann er mest seg selv. Han besvarte selv spørsmålet, og mente det var i arbeidet.

– Det er noe sant i det. Når jeg er Liv snakker jeg så klosset som jeg gjør nå, og så er jeg sjenert og kjenner på skam og utilstrekkelighet. Men i arbeidet våger jeg å være en annen, og kan bruke gjenkjennelsen i mitt ar-beid, uten at det er mitt liv jeg spiller. Når jeg spiller er jeg sikker. Jeg tror det er kjempeviktig for meg å være en del av noe, et hele, uansett om det er lite. I arbeidet er jeg en del av noe, og jeg er friere på scenen og når jeg skriver. Men det er ikke hele meg.

Kirkeklokkene slår. Det ringes inn til onsdagsmesse. Liv Ullmann reiser seg fra stolen, tar den svarte kåpa over blusen, og finner seg en benk i kirkerommet.

Lys på Tøyen: Liv Ullmann har hatt et komplisert forhold til kirken, men kommer alltid tilbake til messe på Bymisjons­senteret Tøyenkirken.

Kirkens Bymisjon © 2021