Stålsett sitt nye liv

Vi må nesten helt nederst inn i en blindvei på Røa, Oslos vestkant, for å finne huset til den tidligere biskopen, politikeren og kirkelederen Gunnar Stålsett.

Det er februar, og en drøy måned siden høstens oppstyr la seg. Da sto 85-åringen i rettssalen – tiltalt for å ha gitt arbeid til en lengeværende, papirløs kvinne. Stålsett slapp unna med betinget fengsel i 45 dager og en bot. Men vaskehjelpen gjennom 17 år, Lula Tekle, måtte slutte å arbeide hos ham etter dommen.

Likevel: Den store eneboligen framstår forbausende fri fra støv? Ikke en hybelkanin å se?

– Nei, nå tar jeg i et tak selv, forklarer Stålsett og ler.

Hedret med Brosteinprisen

Denne uka startet med et brak. For to dager siden fylte Stålsett 85 år med stor feiring. Og samme dag mottok han Kirkens Bymisjons årlige pris – Brosteinprisen. Den fikk han sammen med Arne Viste og organisasjonen Mennesker i Limbo for sitt arbeid for ureturnerbare asylsøkere.

Ifølge Stålsett var det en sterk opplevelse å motta prisen. Han så det som en bekreftelse fra en familie han alltid har regnet som sin egen: Kirkens Bymisjons-familien.

– Det at denne familien bekrefter dette engasjementet på den måten og til oss tre, synes jeg var både hjertevarmt og genialt. Jeg har alltid tenkt at Kirkens Bymisjon tolker det kristne og det humanistiske verdigrunnlaget i vårt folk på en måte som viser den praktiske siden av nestekjærlighet. Den som alltid er villig til å ikke bare å se en gang til, men også å lytte en gang til.

Selv kjenner han etter hvert Kirkens Bymisjon godt. Sønnen Sturla Stålsett var i flere år generalsekretær i Kirkens Bymisjon. Og da han selv var biskop, holdt han ofte gategudstjenester – til tross for sin egen kuldeallergi.

Nå starter alderdommen

Nå har han plassert seg i lenestolen hjemme i huset på Røa, her han har bodd siden 70-tallet. Ut fra stua har han utsikt mot Mærradalen, der det gamle bekkeløpet snart skal gjenåpnes like utenfor vinduet. Innenfor er stua rødmalt, det er kona Unns verk – i likhet med resten av interiøret i eneboligen.

Men ektemann Gunnar har åpenbart satt noe preg på huset: Som rekken med priser han har fått, som pryder stua. Den nyeste, Brosteinprisen, er allerede satt på plass sammen med de andre.

Ifølge Stålsett bærer han ikke hele æren selv.

– Jeg er et familieprosjekt. Familien har alltid vært viktig for meg, sier han og forklarer.

Helt fra han var liten guttunge, og vokste opp med sju søsken og trange kår i nord, har familien stått sterkt i livet hans. Den eneste søsteren døde tidlig, noe han tror at åpnet opp for tidlige sam­taler om sorg og meningen med livet, samt følelsen av fellesskap.

I familien han selv har stiftet fører de ofte samtaler om store og viktige spørsmål i livet­, og veivalg. Kone og barn har ulike faglige tilnærminger, som pedagog, teolog og religionspsykolog, noe han ser som en stor berikelse.

Japan, Vatikanet og Myanmar

Blomsterbuketter i alle farger lyser opp rundt ham denne februardagen. «Til lykke med 85-årsdagen» – gratulasjonene har kommet fra alt fra domkirken og biskopen til ordføreren, Senterpartiet til Kongen og Dronningen og fra alle på Skaugum.

For en gjennomsnittlig norsk mann er 85 år den alderen han kan regne med å trekke siste åndedrett på sykehjem. For Stålsett markerer dagen dette:

– Jeg hadde en sånn indre definisjon av denne dagen som den første dag av min alderdom.

15 år etter at han pensjonerte seg skal han omsider slutte å jobbe fulltid. Siden han sluttet som biskop, har han holdt kalenderen full med å holde foredrag og taler, internasjonalt fredsarbeid og klimaarbeid i land som Myan­mar, Indonesia og Øst-Timor.

Nå skal han trappe ned. Reise mindre, og begynne å skrive bok.

– Jeg har bare tre reiser på programmet i år, sier han, og forteller: Japan i mars, Vatikanet i april og Myanmar i mai.

Internasjonalt engasjert

Selv om arbeidsmengden trappes ned, vil nok ikke engasjementet forsvinne med det første. Stålsett beretter gjerne om alt han har fylt de siste årene med, med stikkord som solidaritet, rettferdighet og fredsarbeid.

Blikket er fast, og han snakker rolig og tydelig – som om han vil at hvert ord skal nå ordentlig fram til mottakeren.

Han snakker om rohingyaenes situasjon: –  De nær en million muslimer som er fordrevet fra Myanmar til umenneskelig flykt­ningeleirer i Bangladesh er på mange måter bærere av det store konfliktbildet vi ser globalt.

Om sitt besøk hos Aung San Suu Kyi under husarresten etter at hun fikk Nobels fredspris, og hvordan de senere holdt kontakten «i gode og onde dager». Om klimaarbeidet i Religioner for fred, der han har vært arbeidende ærespresident de siste årene.

Stålsett snakker og snakker helt til et sårt «mjau» avbryter ham. Alvoret brytes opp i et smil.

– Nå pus, vil du ut? Er det du maser om? Du har ikke så lyst til å høre mer om dette?

Oppsøkte biskopen

Heller ikke mediene har hatt lyst til å høre så mye om fredsarbeid fra Stålsett den siste tida. De har vært mer opptatt av vaskehjelpen hans, eritreiske Lula Tekle (55).

I dag er det 17 år siden Stålsett ansatte Tekle. Den gang var hun 38 år, asylsøker med avslag og i Norge på tredje året. Hun hadde arbeidstillatelse i Norge, slik datidas regelverk ble praktisert, og sjonglerte to deltidsjobber.

Inntekten strakk ikke til for både hybel og norskkurs, og Tekle ønsket mer arbeid. Hennes sterke kristne tro fra den eritreisk-ortodokse kirke, gjorde at hun forventet at kirken og biskopen skulle stå opp for henne. Hun spurte om å se Stålsett, som på denne tiden var biskop i Oslo.

– Hun kom til meg og vi snakket sammen, med tolk. Hjemme trengte vi avlastning på renhold og da passet det å gi henne en ekstrajobb hjemme hos oss, forteller Stålsett om hvordan det hele startet.

Det tok ikke lang tid før han engasjerte seg i hennes situasjon. Han tok kontakt med Utlendings­direktoratet, Utlendingsnemnda og to advokater. Målet var å forstå hvorfor hun hadde fått avslag, og hvordan norske myndigheter kunne si at hun trygt kunne reise tilbake til militærdiktaturet i Eritrea. Det brøt med både FNs forståelse av situasjonen i Eritrea, og de fleste flyktningorganisasjonenes, sier han.

– Når de sa «hun har ikke noe å frykte for», opplevde jeg det som en overflatisk, utenfra-vurdering. Vurderingen var uten sans for at frykt ikke lar seg beskrive bare objektivt, men er en subjektiv erfaring. For den vet hva frykten­ er, som selv frykter. For et byråkrati å si at; du har ingen grunn til frykt, det virker både kaldt og hjerteløst, sier han.

– Samtidig vil mange si at det er det byråkratiet er nødt til å gjøre? De skal følge regelverket.

– Man må ha en nyansert forståelse av byråkratiet. De som sitter med oppgaver innenfor politi og utlendingsforvaltningen har et oppdrag i forhold til lover og regler som er vedtatt, og det er deres plikt å forvalte sine jobber i overenstemmelse med det. Men også innen regelverket bør det være plass til møtet med det enkelte mennesket. Det å kunne gi dem et personlig møte. Og at det skjønn som man ofte skal utføre bør være åpent for soli­daritet og barmhjertighet, mener Stålsett.

Sto sammen med Lula

Da regelverket ble endret, mistet Tekle arbeids­tillatelsen. Samtidig ble det ulovlig å ansette papirløse – mennesker uten papirer på oppholdstillatelse i Norge.

Stålsett valgte likevel å fortsette arbeidsforholdet med Tekle. Han ville ikke ha noen oppmerksomhet om det, da det kunne gjøre henne utsatt for internering og mulig utsendelse. Men dette endret seg da Tekle i august 2019 selv lot seg intervjue i avisen Vårt Land.

– Da jeg så bilde av Lula på førstesiden i Vårt Land, ble jeg bekymret. Jeg tenkte «vet hun hva hun nå utsetter seg for?», forteller han.

Stålsett kjente det som sitt ansvar å stå fram sammen med henne.

Resten er norsk rettshistorie. Aktor krevde ubetinget fengsel for biskopen. Dommeren regnet hans høye alder som en formildende omstendighet, selv om Stålsett i retten sa at han verken ville at alder eller status skulle regnes som formildende. Han slapp unna med betinget fengsel og en bot på 10.000 kroner. Den skriftlige dommen fikk han i posten på julaften.

Kritisk til amnesti

Nå er det ingen som tør å ansette hans tidligere vaskehjelp. Heldigvis fikk en innsamlings­aksjon som ble startet i forbindelse med rettssaken, inn 313.000 kroner. Pengene har gått til Mennesker i Limbo, de papirløses egen organisasjon, og til foreløpig livsopphold for Lula Tekle.

– Men den ordningen kommer ikke til å vare evig, understreker Stålsett.

Han håper på fortgang i arbeidet med et amnesti for lengeværende papirløse, som regjeringen har blitt enige om. Hans tidligere vaskehjelp har nå levd i Norge som ureturnerbar flyktning i 20 år.

– Jeg regner det som sikkert at Lula vil komme med i dette amnestiet. På en måte er det jo et Lula-amnesti, sier Stålsett.

Samtidig er den tidligere Senterparti-politikeren kritisk til måten politikerne har snekret sammen amnestiet. Det ser ut til at det kun vil omfatte 20–30 mennesker – langt færre enn de 3000–5000 ureturnerbare som er estimert at lever i Norge.

Han mener amnestiet er viktig for de få det gjelder, men at det er selve loven som forbyr arbeid som må endres.

Drømmene videre

For sin egen del er han rørt og glad for støtten han har fått før og etter rettssaken. Tross alt er han vant til å også få mye kjeft for det han gjør.

Som biskop i Oslo gikk han mot Kirkemøtets og Bispemøtets vedtak da han tilsatte Norges­ første homofilt samlevende prest. Han har stått i stormen for kvinnelige prester, og for å bygge moské på Grønland. Stålsett var også støttespiller for kronprins Haakon og Mette-Marits samboerskap i en tid da så å si alle andre biskoper var imot. Det har blitt en del sinte telefoner og brev opp gjennom årene.

Denne gangen derimot, har tilbakemeldingene vært altoverveiende positive. Folk over hele landet, og med helt ulike politiske ståsteder, har skrevet og ringt.

På besøk i Rådhuset til konsert med Sølvguttene lillejulaften opplevde han noe han ikke har opplevd før i sitt lange liv: En spontan applaus – uten å ha sagt et ord.

Gunnar Stålsett smiler. Han virker fornøyd.

– Er det noe du fortsatt drømmer om å gjøre?

– Jeg har i grunnen aldri drømt om det spektakulære. Men jeg håper jo å få ferdig en bok, sier han.

Gunnar Stålsett er vant til å stå i stormen for det han sier og gjør. Men etter at det ble kjent at han ulovlig har ansatt en ureturnerbar, lengeværende asylsøker har han i all hovedsak fått ros og støtte.

Kirkens Bymisjon © 2021