Publisert 16.11.2022

Tekst: Ylve Gudheim   Foto: Den norske kirke

– Vi må fortsette å lære

– Jeg kan bare ane den smerten som er forårsaket av kirken, sier Kristin Gunleiksrud Raaum, leder av Kirkerådet.

Kirken har mye å lære av både Helge Fisknes og Arne Backer Grønningsæter, mener kirkerådslederen. Og mange med dem.

– Som heterofil cis-kvinne som ikke er hivpositiv, vil jeg bare kunne forstå glimtvis, sier hun.

 I mange år fastslo kirken at homofili var synd. Da epidemien rammet, var det flere – prester inkludert – som kalte den Guds straff.

– Vi har hørt fortellinger om menn som mistet sin samboer gjennom mange år til aids, og som ikke fikk komme i begravelsen eller fikk vite hvor gravstedet er. Det er ikke til å fatte. Men det skjedde.

Henger sammen

Kirkens holdning til hiv, seksualmoral og LHBT+ henger sammen, mener Raaum. Et oppgjør med dette menneskesynet har vært en av hennes hjertesaker i kirkepolitikken.

– Det er viktig for meg at vi fortsetter å lære, slik at vi både kan ta oppgjør med fortiden og skape trygge rom for alle som søker kirken. Vi er fortsatt ikke der, men det har skjedd store og viktige endringer de siste årene, mener hun.

I 2017 vedtok Kirkemøtet – Den norske kirkes «storting» – en kjønnsnøytral liturgi for bryllup. Vedtaket pålegger ikke prester med et annet syn å endre sine holdninger, men det slår fast at kirken anerkjenner kjærligheten mellom to mennesker, uavhengig av kjønn. Og at alle par som ønsker å gifte seg i kirken, kan gjøre det.

Mer gjenstår

Men kirken må fortsette å lære av fortiden, insisterer Raaum. I vår inviterte hun folkevalgte og biskoper til å møte mennesker med skeiv identitet som hadde blitt utsatt for kirkens diskriminering de siste tiårene.

– Det var sterke møter med dype personlige opplevelser som beveget meg dypt. Slike møter skal fortsette flere steder i landet, og jeg mener det er viktig å inkludere hivperspektivet sterkere i dette.

Også Bispemøtets erkjennelse av at kirken har påført homofile og lesbiske stor skade og smerte, som kom tidligere i år, er et viktig tegn på prosessen som er i gang, mener Raaum.

– Men la meg understreke: vi er ikke ferdige med dette – og jeg vet ikke om vi blir ferdige med dette noen gang. Sårene som er påført mennesker i utsatte livssituasjoner, de som trengte kirkens kjærlighet mest, er dype. Vi må både bygge tillit og kunnskap, og holde fast i håpet om at vi kan gå flere skritt sammen.