«Guds straff»

En høstdag på begynnelsen av 90-tallet får innehaveren av Den sorte Enke – eller Enka, som klubben for homofile i Oslo ble kalt – en litt uvanlig telefon. Det er Helge Fisknes, prest i Kirkens Bymisjon, som ringer for å høre om det lar seg gjøre å arrangere gudstjeneste i klubbens lokaler. Jo, det bør gå, mener innehaveren. Det er uansett ingen gjester der på en søndag formiddag. Men Fisknes har ikke tenkt å legge gudstjenesten til en søndag formiddag, planen er å holde den natt til allehelgensdag, med flust av folk til stede. Da ber innehaveren om tenketid. «Baren må være åpen», sier han til slutt. «Ja, det går fint», svarer Fisknes.

Natt til allehelgensdag er et ruvende, svart alter plassert i Enkas kjellerdiskotek. I taket henger et rødt silketeppe som brer seg over alteret og ut i rommet. Kandelabre fra Kunsthøyskolen er på plass, Fisknes synes de ser passe skeive ut. Nå er han nervøs. Vil det komme noen? Det er forresten noe feil med høyttaleranlegget. Enka er behjelpelig, en fyr som er medlem av lærklubben blir tilkalt. Han har rumpa bar, men det affiserer ikke Fisknes som selv er antrukket i prestekjole av det gamle slaget, med pipekrage og det hele. Et uforglemmelig syn, mener folk som ser dem der de står side om side for å fikse lyden. Et syn for guder.

Så er alt klart. «Syng lovsang hele jorden» fyller diskoteklokalet. Fisknes og flere fra Kirkens Bymisjon inntar rommet i prosesjon. Litt om litt kommer menigheten også, med ølglass, røyk og usikre blikk. Snart er rommet fullt. Fisknes holder gudstjeneste med lystenning og bønn, men etter hvert blir han engstelig for at de ikke skal klare å dra dette helt i land, for messen har utløst en tåreflom i menigheten. En elv av sorg over alle menneskene som har gått bort de siste årene, etter at aidsepidemien fant veien til Norge. En elv av innestengt frykt og håpløshet, og kanskje også lettelse over at et åk av stigma for en stakket stund blir løftet bort fra dem. Her står en pipekrageprest som mener at jordens skaper ikke er for fin for nakne rumper i dunkle kjellerlokaler. Tenk det.

Moralsk panikk

Man skulle ikke snakke om døden, forteller Fisknes i dag.

– Holdningen i interesseorganisasjonen for hivpositive, var at man heller skulle snakke om livet. Positiv tenkning var det som gjaldt. Dermed gikk jo alle alene med sorgen sin. Det førte ingen vei, derfor kom jeg fram til at dette må det bli slutt på. Nå må vi skape et rom hvor vi tar opp det vanskelige kollektivt, slik at vi kan bære sammen. Bære hverandre. Og det var da ideen om gudstjeneste på Enka kom opp. Hvis vi holdt den i en kirke, ville folk som var fremmed for kirken unnlatt å komme, selv om de trengte det.

Mens aidsepidemien skapte smittefrykt og dødsangst blant homofile, og etter hvert også i den generelle befolkningen, skapte den tilsynelatende moralsk panikk i Den norske kirke. Kirkens offisielle syn på homofili var på den tiden utvetydig: Kirken aksepterte ikke homofil praksis, punktum. Aids er konsekvensen av å bryte Guds lover, mente sogneprest Bjørn Bue, senere biskop i Stavanger.

– Det var mye sorg blant de hiv­positive, og alltid de samme som kom i begravelsene, forteller Helge Fisknes.

I 1985 formidlet han budskapet i en radiooverført preken. Uttalelsen vakte oppsikt, men kirken tok ikke offisielt avstand. Tvert imot ble ståstedet bifalt av flere, blant annet av Bues egen biskop, som i et intervju med Vårt Land bedyret at han støttet Bues uttalelser fullt ut. I norske hus og hjem satt det med andre ord mennesker med en dødsdom over seg som de ble fortalt at var Guds straff, en straff de selv var skyld i.

Da helsemyndighetenes kondomkampanje ble lansert som et tiltak for å hindre spredning av viruset, ble også dette et moralsk dilemma for kirken. De mer konservative kristne anså det som et godkjentstempel for å leve i synd. På dette tidspunktet var det mindre enn ti år siden homofili var forbudt ved lov i Norge. Enkelte har derfor ment at unnskyldningen ligger i modningsprosessen. Fisknes har på sin side sagt det før, og sier det igjen: Kirkens holdning var et enormt svik.

– Der kirken ellers ville gått inn med sin omsorg uten å nøle, slik de har gjort i en rekke andre sammenhenger, trakk de nå omsorgen sin tilbake. De turte ikke annet. Det førte åpenbart til økt stigmatisering av de berørte.

Aksept

«Homsepesten» blir aidsepidemien kalt da de første tilfellene oppdages i Norge i 1983. På midten av 80-tallet troner aids på toppen av nordmenns fryktliste, viser MMI-undersøkelser. I 1986 mener seks av ti nordmenn at det er farlig å berøre eller å omgås homofile. Seks av ti nordmenn oppgir også at de har avsluttet utroskap i frykt for smitte. Med helsemyndighetenes påminnelse om at smittekjeden kan involvere en uoversiktlig rekke av nåværende og tidligere seksualpartnere hos alle parter, føler de færreste seg trygge. Hundre tusen kan bli smittet, oppgir helsemyndighetene. Dagbladet femdobler tallet. Ingen av skrekkscenarioene slår til, men angsten regjerer.

Det er nå samfunnets moralkompass og omsorgsvilje for alvor blir satt på prøve. Hvordan går det? En overlege vil teste hele befolkningen, og internere alle hivpositive. Et annet forslag, fra en professor, er å tatovere samtlige hivpositive i lysken. Høyre vil internere alle prostituerte kvinner. Innad i kirken finnes det mer moderate stemmer, men inntrykket utenfra er at kirken fordømmer.

Det er i dette klimaet Aksept oppstår, med støtte fra Oslo kommune. Helge Fisknes, som alltid har vær klar på at han støtter homofilt samliv, ansettes som leder. Tjenesten etableres i 1987, etter at kona hans, Liv Fisknes, har registrert at mange aidssyke ikke får den omsorgen og støtten de trenger i en svært vanskelig livssituasjon. Hun er på dette tidspunktet gateprest i Kirkens Bymisjon.

Den første som oppsøkte Aksept, Kirkens Bymisjons senter for alle berørt av hiv, gikk forbi flere ganger før han våget seg inn, forteller Fisknes. I begynnelsen ble adressen holdt hemmelig for å unngå at stigmaet hindret folk fra å komme, i frykt for å bli observert rundt hushjørnene.

– Drivkraften? For min del var det at dette handlet om stigmatiserte grupper. Tanken min var at her må en kirkelig institusjon være med på å flytte Gud litt. Innlemme framfor å støte ut. Menneskemøtene drev meg videre, møtet med fortvilelsen og angsten deres.

Fordømmelse hindret hjelp

På verdens aidsdag 1. desember 2022, vil kirkens holdning i møte med aidsepidemien være et av temaene. Arne Backer Grønningsæter, seniorforsker ved Fafo og tidligere medlem av Kirkerådet og Oslo bispedømmeråd, er blant dem som lenge har ment at kirken må vise ydmykhet og ta på alvor at fordømmende holdninger bidro til forverret livskvalitet hos de berørte.

– Kirkens holdning gikk inn i et stort bilde der den norske offentligheten diskuterte hvordan man skulle møte aidsepidemien. Det ble en debatt mellom hauker og duer, der haukene sto for tvangsbruk og kraftige stigmatiserende tiltak, mens duene sto for det som ble den ledende politikken: samarbeid, forebygging, informasjon og en målsetting om å unngå stigmatisering.

Koblingen av sex, smitte, død og utsatte grupper kan trigge det verste i et samfunn, påpeker Grønningsæter.

– På 80-tallet ble grupper som var betydelig stigmatisert fra før, utsatt for samfunnets fordømmelse med store avisoverskrifter. Da kirkelige stemmer samtidig begynte å snakke om aids som en straff for livet man levde, la det stein til byrden. Og det rammet jo ikke bare de hivpositive, men også familiene deres, samt hele det homofile miljøet. Rusavhengige var blant de mest utsatte. Fordømmelsen gikk med andre ord inn et mønster av stigmatisering og moralisering. Samtidig fantes det kirkelige motstemmer, det er viktig å få fram. Gudstjenesten på Enka er jo et eksempel på det.

Grønningsæter, som selv var en del av LHBT-miljøet, opplevde å miste mange venner til aidsepidemien. Han tror flere liv kunne vært spart, fordi fordømmelsen hindret enkelte fra å søke hjelp.

– Det er først nå, 40 år senere, at man har begynt å ta et oppgjør med det som skjedde. I dag er hivpositive inkludert i kirkens forsoningsprosjekt. Jeg tror erfaringen med hiv og aids har bidratt til å endre holdningene våre når det gjelder LHBT i samfunnet vårt. Det har også vært en viktig forutsetning i den nye rusdebatten, der straff kontra behandling har vært spørsmålet. Men det betyr samtidig at det rett og slett var en del mennesker som døde i prosessen mot større åpenhet, den tiden hiv var synonymt med dødsdom. Jeg var en av de heldige som overlevde.

Smertelindring

Enkemesse, ble gudstjenesten på Enka kalt. Mot slutten ble kopper med aromaolje sendt rundt. «Berør sidemannen din med olje. Tegn korsets tegn og si fred, eller klapp ham på kinnet og si hold ut. Bare finn ditt ord», sa Fisknes. «Når du går herfra, kjenner du den deilige duften av olje og at noen har berørt deg. Det kan du ta med deg inn i natten».

– Oljen gikk rundt, folk gråt og strøk hverandre på kinnene. Skuespiller Katja Medbøe leste dikt mens hun beveget seg mellom gjestene: En sang for deg, kjære bamse. Smilene kom tilbake, og da jeg lyste velsignelse til slutt, var vi oppegående alle sammen og gikk ut, avslutter Fisknes.

^{Illustrasjoner: @heiaklubben/Marius Pålerud og faksimiler/avisutklipp}

Tema: Verdens aidsdag

Kirkens Bymisjon © 2022