Skjulte morens dårlige råd

I et klasserom kommer elevenes veier til å skilles. Noen vil de neste årene måtte kjempe med alt de har, andre kan skumme fløten.

– Vi må stikke fingeren i jorden i måten vi snakker med barn om fattigdom på. I oppveksten min ble det fortalt at «alle i Norge har det bra og får et likeverdig tilbud med de samme mulighetene». Det stemmer ikke, sier Kaisa Hansen-Suckow (29).

29-åringen vet hva hun snakker om. Moren var aleneforsørger, etter at faren døde av en overdose da Kaisa var 4 år gammel. Hun jobbet ekstremt mye før hun ble syk og trygda.

Som massør brukte hun først krefter i 7,5 timer om dagen. Deretter hadde hun ofte flere kunder hjemme på kvelden – slik Kaisa kan huske det. Moren levde også med helseplager over tid som hun ikke hadde penger til å fikse.

Da andre reiste til Syden, reiste Kaisa og moren på telttur med to kasser nudler, grillpølser, saft og krabbesnøre. De lå i telt på en liten sørlandsøy i nesten to måneder hver sommer.

Ensomt å være fattig

Moren lærte henne ganske tidlig at "det er forskjell på folk". Hun visste som barn at de gjorde andre ting på sommeren enn andre, arvet tøy, gikk og tok buss istedenfor å kjøre bil.

– Jeg visste at mamma jobbet for at jeg skulle ha med meg gave i bursdag. Samtidig lærte jeg på skolen at jeg vokste opp i verdens mest likestilte land, det rikeste også.

Stresset til moren økte når skolen forventet at Kaisa skulle ha med utstyr de ikke hadde. Som ski, termos eller skøyter. Som liten trodde Kaisa det var hennes skyld og ansvar.

– Det er veldig ensomt å være fattig i et så rikt land som Norge. Det gir en skamfølelse, som jeg i mange år rettet innover. Det måtte være jeg som hadde gjort noe galt, sier Hansen-Suckow.

Spesielt ett minne har brent seg fast. På skolen lærte de at alle i Norge fikk barnetrygd. En i klassen fortalte at foreldrene hans sparte den for han hver måned. Han visste nøyaktig hvor mye beløpet ville bli til 18-årsdagen.

Vesle Kaisa trippet deretter forventningsfullt hjem for å høre om hun også kunne vente seg så mye penger til 18-årsdagen. Svaret var at barnetrygden gikk med for å klare strømregning, mat og nye vinterstøvler.

Å ta imot hjelp

Året er 2019 og gatene i Kristiansand er julepyntet. Kaisa er høygravid. Situasjonen er desperat. Kaisa og mannen samler alt mot og stiller seg i køen utenfor Fattighuset.

Hun ser for seg hva andre må tenke.

– Jeg grudde meg helt enormt. Ville de se på situasjonen som vår dårlige egenskap og at vi ikke var ansvarlige? Ville de kontakte barnevernet?

Hun har levd fra hånd til munn hele voksenlivet, uten å vite om hun klarer neste måned. Den intense kampen og all uroen det førte med seg å aldri kunne hvile med at det løser seg, skapte mye redsel.

De siste årene har hun og samboeren brukt hver eneste sjanse til å rydde i livet preget av fattigdom. Ville vendepunktet komme?

– Man kan gjøre alt «rett» i Norge og likevel sitte på andre enden med en utdanning som fattig. Det tar kanskje resten av livet for mange å rydde opp et liv i fattigdom, sier Hansen-Suckow.

Til tross for mastergrad og fast jobb i kommunen, lever hun og familien på fem fremdels i fattigdom. Folk blir overrasket. Hun møter mange som tror at ingen er fattige i Norge. «Kampen for virkelighetsforståelsen», kaller Kaisa det.

– Ja, for det stemmer ikke med oppfatninger om at vi som nasjon er et av de mest likestilte og rikeste landene i verden og at alle som trenger hjelp får det. Mange forstår ikke hvor dårlig lønn man får som nyutdannet i kommunen. Jeg opplever at lønna mi ikke speiler kompetansen min overhodet.

Fattigdomskalkulator

I høst lanserte Kirkens Bymisjon en fattigdomskalkulator på fattig.no. Daværende kulturminister Abid Raja ble utfordret til å prøve den– for å se hvor mye han ville fått utbetalt dersom han levde under fattigdomsgrensen – slik 10 prosent i Norge gjør. Raja har selv vokst opp i fattigdom, men ble overrasket over hvor lite penger det var snakk om.

Se kampanjefilmen med daværende kulturminister Abid Raja.

– Jeg tror bekymringene hadde tatt livet av enhver livsgnist i vår familie. Alt det vi liker og setter pris på i dag, det kan vi bare glemme å gjøre, sier Raja etter å ha prøvd fattigdomskalkulatoren. Han forstår at det ville vært umulig å betale for en uforutsett regning – til bilverksted eller tannlege.

– Abid, som meg, har ikke foreldre å ringe hvis krisen banker på døra. Den eneste løsningen han fant var å ta opp forbrukslån, sier Kaisa Hansen-Sucow.

Det ble løsningen hennes også. Dyre forbrukslån som veldig mange i hennes situasjon må ty til.

– Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Disse måtene å overleve på tar så mange år å rette opp igjen. Når man ikke har tilgang til det som er vanlig, dyttes man ut. Det tar resten av livet for mange å rydde opp et liv i fattigdom, sier 29-åringen.

Kassen gjør at de kan bruke desember med halv skatt til å nedbetale gjeld og dytte ballen i riktig retning.

Hun og samboeren tok samtidig alt de kunne av strøjobber, ved siden av hundre prosent jobb og skole. De passet barn og hunder, måkte snø, sto som aktmodell, reparerte og solgte ting. De fikk på plass nedbetalingsplaner med kreditorer på strømregninger og forsikring.

– Det er noen misoppfatninger om "de og vi fattige". Mange forbinder det med å være stakkarslig og dum. Jeg identifiserer meg ikke med den offerrollen. Men jeg vil gjerne være en sånn gneldrende vaktbikkje som aldri blir stille, sier Hansen-Suckow.

Nylig kåret avisen Vårt Land henne til en av 33 unge talenter under 33 år som vil prege norsk politikk- og kulturliv framover. Blant annet på grunn av kortfilmen hennes fra 2020: «Så er spørsmålet, hadde de egentlig råd til det før óg?», som viser til Erna Solbergs svar da hun som statsminister ble konfrontert med at flere står i uholdbare økonomiske situasjoner som følge av pandemien.

Dugnadsånd

Like før jul begynte kjendiser å ta strømregningen til folk, gjennom Instagram. Helt ukjente folk har vippset Kaisa penger etter å ha sett dokumentaren hennes. Pengene har hun sendt tilbake, med oppfordring om å gi til ideelle organisasjoner fordi hun ikke lenger trenger øyeblikkelig hjelp. Det har likevel vært rørende å få en slik tillit, samtidig som Kaisa beskriver dugnadsånden i Norge som både «vakker og trist».

– Det er fint, men jeg håper ikke vi kommer dit – at man er avhengig av godviljen til folk. Jeg håper vi finner bedre løsninger på fattigdom enn det, sier Hansen-Suckow.

I dag bor hun i Kristiansand med samboer og to barn. Hun har fått stipend fra Fritt Ord for å skrive om egen oppvekst og liv i fattigdom. Etter mange års slit med å å få endene til å møtes, og med hjelp fra en slektning, har de klart å kjøpe hus.

Kirkens Bymisjon © 2022