I dag drømmer han om én ting

Jeg ble flyttet mye på i barndommen. Jeg og søstera mi bodde først på Alines spedbarnshjem i Oslo, og så på noe som heter Klosteret, som det var noen nonner som dreiv, like overfor Oslo Kretsfengsel.

Etter hvert ble vi henta derfra og kjørt opp til Eina på Toten, til et fosterhjem. Der var jeg noen år, før jeg ble henta av barnevernet en dag mens jeg var på skolen. Søsteren min ble igjen i fosterhjemmet. Jeg fikk ikke sagt ha det til henne en gang, barnevernet bare kom og henta meg og kjørte meg til guttehjem i Oslo da jeg var elleve.

Så har jeg vært på forskjellige guttehjem da. I Tidemannsgate, på oversiden av Ringnes bryggerier i Oslo. I Thorvald Meyers gate på Løkka. Og derfra havnet jeg på Rostad, på et guttehjem i Trøndelag, et sted jeg ikke ville værra.

Jeg veit ikke helt hvorfor jeg ble flytta på så mye. Kanskje var jeg litt urolig. Om jeg har møtt de biologiske foreldrene mine? Åh, joda, faren min ble jeg kjent med i pol`tibilen fra pol`tistasjonen i Møllergata 19 til Grubbegata. Vi skulle i varetekt begge to. Da var jeg 15 år eller noe.

Det var vel ikke så mye drømmer da jeg var liten, egentlig. Jeg likte å mekke biler, synes det var ålreit. Hoppa en del på ski, jeg hoppa vel to-og-søtti meter på det meste. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli rusavhengig. Jeg visste jo ikke hva det var en gang da jeg var liten.

Jeg har opplevd ganske mye rart i løpet av livet, da. Hatt ganske mange nær døden-opplevelser. Tatt en del overdoser i løpet av åra, kræsja en del med bil. Også har jeg hatt to hjerteinfarkt, og har blitt henta av helikopter to ganger. Den ene gangen kjentes det ut som noen skulle kvæle meg. Spyet sto ut.

En gang ble jeg også skjært opp i begge beina på grunn av abscesser (byller fylt med verk som kan oppstå ved sprøytestikk, red.anm.). Jeg husker den oppsøkende sykepleieren, som kom til meg i hospitset på Dalsbergstien, hun satt og grein, hun sa «Nå må du dra ellers så dauer du». Dem skjærte meg opp i begge beina. Jeg gikk jo på krykker i ett år.

Og for noen år siden, da, ble jeg også slått ned av lynet, inne her jeg bor nå. Det var et kulelyn, som kom gjennom strømkontakten og traff meg. Jeg ble jo bare løfta og slått rett i veggen og gikk i golvet. Kjæresten min, Lena, så meg ligge der, så hu trudde jeg var stein dau.

Per (63) og kjæresten Lena er begge med i årets film for Kirkens Bymisjons julekampanje "Gled en som gruer seg til jul".

Etterpå ble jeg blind på det øyet her, og jeg måtte øve opp sidesynet igjen, i starten gikk jeg på dørkarmer og sånn. Ja, jeg har virkelig hatt mer flaks enn jeg burde, det er flaks at jeg står her i dag.

Så har jo Kirkens Bymisjon hjulpet både meg og Lena mye. Jeg har vært mye på Safir, som Kirkens Bymisjon driver. Jeg fikk være med på mye der, sykla Rallarvegen med Safir og holdt foredrag for dem. Og vært på Boligskole med Safir i Glasgow.

Også var vi to år på avrusing på Veslelia, det er jo Kirkens Bymisjon det og. Jeg masa jo lenge på Lena for å bli med, for jeg ville ikke dra hvis ikke hun dro. Og hun trodde ikke det gikk an å slutte med tabletter og hasj.

Første året lå vi vel ikke så høyt i kurs, for vi ble jo kasta ut noen ganger, på grunn av at vi rusa oss. Men da vi først hadde vært der ett år, så ble vi helt rusfrie, og så ble vi tillitspasienter. Vi var med i en sånn gjeng som skulle se an og ta stikkprøver når folk kom hjem fra permisjoner. For det ser vi bedre enn de ansatte der gjorde, for vi har rusa oss ganske mye sjæl.

Motivasjonen til å bli rusfri, det var vel å få et bedre liv. Da jeg endelig fikk metadon var det lettere å holde seg unna rus og. Jeg fikk førerkortet i voksen alder, noen og førti år, det var det ingen som trodde jeg ville få. «Nei, du får aldri førerkortet, det kan du bare glemme», fikk jeg høre. Det er en deilig følelse når man kan motbevise hva folk tror!» Jeg har opplevd mye av det, folk som ser ned på meg fordi jeg har vært rusmisbruker.

Den største forskjellen på hvordan jeg tenkte meg at livet skulle bli, og hvordan det ble? Jeg hadde jo ikke sett for meg at vi skulle få kjøpt oss hus da. Da jeg var på Safir, så kom det ei jente og sa til meg at «Du har sånn tapt barndom, du». Da fant jeg ut at jeg kunne søke om å få erstatning for å ha blitt utsatt for svikt fra kommunen i oppveksten.

Jeg søkte først, og så søkte Lena, kjæresten min. Jeg gikk opp på Nav-kontoret på Frogner der, for jeg måtte ha et skjema for å fylle ut søknaden, og han jeg møtte der sa at «Det der er ikke for sånne folk som deg». Men så tenkte jeg at det er vel ikke opptil han aleine å bestemme. Så gikk det vel fire uker eller noe så måtte han ringe opp og si at jeg hadde fått det innvilga. Det var flaut for ham det.

Både jeg og Lena fikk erstatning for tapt barndom. Pengene brukte vi på å kjøpe oss et sted å bo. Først bodde vi i Oslo, og for en tretten år siden så fløtta vi opp i Finnskogen, etter at vi kjøpte et hus her oppe.

Vi klarte jo å være rusfrie i over ti år. Men så flytta vi oppi her, og det var jo rusmisbrukere her og. Også mista vi førerkortet begge to, det var da det skeia helt ut.

Men nå har jeg vært helt rusfri igjen i halvannet år, og Lena er også det. Så nå driver jeg og skal få tilbake førerkortet. Det er greit å ha når man bor på Finnskogen. Bussen går to ganger i uka. Det er fire mil til butikken, og vi må avgårde og hente Subutex en gang i uka og. Det er langt å gå. Det er langt med hest og!

Vi har to hester her oppe ja, hesten Fairytale, også har vi en Shetlandsponni som heter Lee. Det er litt å drive med. Jeg har kjøpt et verksted sammen med en barndomskamerat jeg har vokst opp med, her oppi Gravberget der vi bor. Vi driver og mekker på biler, det er ålreit det.

Også har vi god kontakt med naboene her, da. Driver og hjelper hverandre litt, det er flere eldre mennesker som bor her oppe. Det er en nabodame her på noen-og-åtti som sier at «Hadde det ikke vært for deg, Per, så kunne jeg ikke bodd her». For hun bor oppi Finnskogen her aleine. Noen ganger har hun vært så nervøs at jeg har måttet prate med henne en times tid. Hvis det er tordenvær for eksempel, da er hun skikkelig redd! Åh, hun er så redd for tordenvær! Da kommer hun og sitter hos oss. Ja, det har skjedd mange ganger det.

Nå har jeg og Lena vært sammen i 35 år. Livet med Lena er bra. Det er mange som sier det i rusmiljøet at de kjenner ikke mange som har vært det. For når folk blir rusfrie så pleier de å ha andre interesser, at de går fra hverandre.

Vi har en sønn sammen som vi ikke har kontakt med. Men så har jeg en datter på 38 år, som jeg har fått god kontakt med etter hvert. Og jeg er bestefar til en på nesten 10, og snart blir jeg bestefar igjen. De bor i Fredrikstad, fikk først sånt etableringslån for å kjøpe leilighet i Oslo, og så kjøpte de hus i Fredrikstad. Jeg og Lena årna med førtitusen så de kunne være helt sikre på å få huset og vinne budrunden.

Om det er noe jeg angrer på at jeg har gjort i livet? Ja, egentlig er det vel det. Jeg kunne tenkt meg å hoppe i fallskjerm for eksempel. Jeg har drevet litt med fjellklatring, så jeg tror det å hoppe i fallskjerm kunne vært morsomt.

Men det jeg drømmer mest om nå, det er å få tilbake førerkortet. Da vil livet bli mye enklere. I dag ringte de fra førerkortregisteret, som sa at nå trenger jeg bare å sende legeattest. Da er det bare å ta teorien på ny, og kjøre opp igjen.

Kirkens Bymisjon © 2021