Her er Lenas historie

Moren min fikk meg da hun var 19 år. Han finnen hun var sammen med, han drakk så fælt og var så psykopat, så hun flytta til Sverige da jeg var 9 måneder. Hun etterlot meg til besteforeldrene mine.

Jeg hadde det egentlig greit da jeg vokste opp. Men jeg kunne vel drømt om at det var litt annerledes. Andre barn måtte for eksempel gå inn og legge seg i åtte-ni-tida. Jeg hadde ikke noen slike grenser. Det skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde.

Bestemoren min var egentlig litt dumsnill. Hun ga meg penger, og sa «kjøp deg noe godt, da». Hun ville vel kompensere litt for at ting ikke var som det skulle. I starten brukte jeg pengene på godteri, men da jeg var sånn 11–12 år, begynte jeg å kjøpe røyk i stedet. Etter hvert ble det alkohol, og så ble det litt forskjellig. Rus og dritt.

Besteforeldrene mine visste ikke om det. Eller ville ikke vite. En gang politibilen kjørte meg hjem ville de vise bestemoren min at jeg hadde sprøytestikk. Men jeg bortforklarte det, og bestemoren min trodde på det jeg sa.

Som liten drømte jeg om å bli elektriker eller bilmekaniker. Eller politi. Men det gikk vel ikke med den livsførselen jeg hadde.

Når det gjaldt kjærligheten, hadde jeg ikke så mange drømmer. Etter de første kjærestene jeg hadde, trodde jeg at det bare fantes slemme menn. Jeg har blitt slått av mer enn en kjæreste.

Den virkelig store drømmen min, det var å ha en hest. Moren min er også hestegæren. Da hun kom på besøk til oss fra Sverige da jeg var liten, pleide hun å ta med seg meg og kusinene mine på rideskolen på Tveita for å ri. Det var så kult, det.

Jeg hadde faktisk hest en stund. Da jeg var elleve fant jeg og noen eldre venninner ut at vi skulle spleise på en hest. Vi kjøpte hesten uten at noen visste om det, og kalte han for Per. Vi fikk stallplass til Per på Nuggerud inn mot Mariholtet, og enten gikk vi dit fra Furuset og inn i skogen, eller vi haika inn siste biten med folk som skulle gå på ski. Etter hvert måtte jeg innrømme for besteforeldrene mine at jeg hadde skaffet meg hest. Men da gjorde bestefaren min om uthuset i hagen til en stall. Det var drømmen det, egen hest – i hagen!

Men så ble jeg gravid, da jeg var 15 år. Da måtte jeg flytte, både fra besteforeldrene mine og hesten. Barnevernet var usikker på om jeg rusa meg eller ikke, for jeg hadde blitt tatt for noen rusepisoder med politiet.

Lena (52) ble gravid som 15-åring og endte opp med å bli rusavhengig i mange år. Men hun har alltid hatt en barndomsdrøm hun ikke har villet gi opp. Å ha sin egen hest.

Faren til barnet var inne i bildet en stund, men han var så sjukelig sjalu. Det var bra at jeg til slutt tørte å gjøre det slutt. Jeg har jo møtt ham senere, vi er jo venner, men han har prøvd å drepe meg et par ganger. Jeg fikk så juling at det lignet ikke grisen. Jeg husker en gang at han satt seg oppå meg og prøvde å kvele meg sånn at jeg følte at øynene spratt ut. Men jeg fikk heldigvis plutselig noen skikkelige krefter, så jeg klarte å komme meg vekk.

Det var synd at jeg måtte flytte, for jeg tror at ting hadde gått bedre om jeg hadde blitt boende med besteforeldrene mine. Jeg hadde unngått å møte på en del folk jeg helst ikke burde møtt, og rotet meg bort i masse greier.

Jeg hadde akkurat rukket å fylle 16 da jeg fødte sønnen min.Jeg flyttet inn med ham på et mødrehjem, som lå på Bredtvet, like ved kvinnefengselet der. Her ble jeg kjent med en fyr som ikke var så bra. Han var hallik for en del andre, og en ganske skummel fyr. Jeg var også redd for ham. Jeg var sammen med ham, men tørte ikke å gjøre det slutt med ham.

Heldigvis havna halliken i fengsel i seks år, etter å ha blitt tatt for å oppbevare både en kilo amfetamin og tredve gram heroin. Men det gjorde at jeg også havna i fengsel en stund, for medvirkning. Jeg hadde båret amfetaminet fra Carl Berner til Christies gate, og fikk en betinga dom på to år. Etter dette mistet jeg kontakten med sønnen min. Jeg havna på kvinnefengselet på Bredtvet i stedet. Fra vinduet på rommet mitt kunne jeg se sønnen min gå inn i barnehagen.

Ikke så lenge etter dette, etter at jeg slapp ut av fengselet, møtte jeg Per. Heldigvis. Det er en ting jeg er veldig fornøyd med i livet. Da hadde jeg nettopp blitt bedre kjent med faren min, og begynt å besøkee ham på Torshov der han bodde. Per pleide ofte å være hos faren min, de kjente hverandre.  

Han var jo litt eldre enn meg, Per, jeg var 18 på den tida, og han var 29. Men Per, han var så snill og god, jeg fikk sove på armen hans. Han var ikke som andre gutter. Han godtok et nei, og var en jeg ble trygg på. Egentlig så var jeg ikke forelsket i ham med en gang, men det ble jeg etter hvert.

Det ble en del år med rus i denne tiden. Jeg og Per fikk også en sønn sammen, som vi ikke fikk lov til å beholde. Vi så ham fram til han var tre måneder og det var på Alines spedbarnshjem. Siden har vi ikke sett noe mer eller hørt noe mer. Det er litt trist. Tar han kontakt med oss er vi åpne for å ha kontakt. Men vi har ikke prøvd å ta kontakt med ham, i tilfelle det gjør livet hans verre. Vi får bare håpe at han har hatt et godt liv.

Heldigvis så havna jeg og Per også på Veslelia etter hvert. Det er et rusbehandlingssted, som Kirkens Bymisjon driver. Det var i 2001, da var jeg 32 år. Vi var der i to år.

Da vi ble rusfrie, begynte vi å reise hjem på treningsturer til besteforeldrene mine som fortsatt levde. Det var veldig koselig, for bestemoren min hadde havnet på gamlehjem på Furuset. Jeg pleide å besøke henne, og trille henne til bestefaren min, som fortsatt bodde hjemme. Det var godt å kjenne at jeg kunne gi noe tilbake etter alt det vonde jeg hadde påført dem.

Den største forskjellen på hvordan jeg tenkte at livet skulle bli, og hvordan det ble? Vet du, jeg synes det er litt vanskelig å sette ord på. Jeg hadde hvert fall ikke drømt at jeg skulle flytte så langt opp i dalom!

Nå bor vi oppe i Finnskogen, og har gjort det i 13 år. Hvorfor det ble Finnskogen? Nei, det er ikke så godt å si. Vi bodde jo i Oslo i mange år. Men så dro vi og titta og synes det huset her var så kult, også tenkte vi at vi kan ha hest her. Og vi betalte ikke så mye for huset. Vi hadde søkt om og fått det som heter erstatning for tapt barndom.

Det er nok å drive med her. Nå har jeg fått hest igjen, det er Per som har kjøpt de til meg. Vi har to hester – Fairytale og Nordhagens Lee heter de. Det er hestestell hver dag, ut og fore og stelle hestene og gjøre rent. I tillegg har vi tre hunder som skal gås tur med.

Nå har jeg og Per vært sammen i 35 år. Og etter at sønnen min ble 18 år, så har vi hatt kontakt. Det er veldig ålreit. I tillegg er jeg helt rusfri nå. Jeg savner ikke å drikke, det er jeg ikke noe glad i. Men det jeg kunne tenkt meg er å røyke en tjall. Jeg skal ikke det da, for nå skal jeg fortsette å være rusfri. Men faren min er fortsatt rusmisbruker, forresten. Han er 75 år og sitter fortsatt og røyker heroin på sølvpapir, så vidt jeg vet.

Jeg angrer ikke på så mye i livet, men én ting angrer jeg på, og det er at jeg begynte på LAR (legemiddelassistert rehabilitering, red. anm.). Hvis ikke jeg hadde begynt på det hadde jeg hatt førerkortet fortsatt. Jeg ble nemlig stoppa av pol`ti en gang, og så testa de meg og så slo prøven ut på cannabis, og det var selv om jeg ikke hadde røyka. Det ble til at jeg ikke fikk tilbake førerkortet etterpå, for siden jeg går på LAR måtte jeg vise rene urinprøver i et år. Og jeg orker ikke å ta de urinprøvene jeg, for jeg syns det er så nedverdigende å bli behandlet sånn. Å ha med noen inn for å se på at du pisser…

Men nå skal jeg ha tilbake førerkortet, for det er så slitsomt å bo her oppe i Finnskogen uten førerkort. Jeg skal enten gå ut av LAR, eller så får jeg gå og ta de urinprøvene.

Nei, jeg skal ikke klage. Livet er ganske bra. Er det ikke litt sånn for alle? Livet går opp og ned. Nå ser jeg bare frem til at både jeg og Per får tilbake førerkortet. Bare det at vi kan komme oss avgårde og få hentet litt høy og flis til hestene. Det er det vi drømmer om nå.

Kirkens Bymisjon © 2021