Mann uten land

Sluttattesten til Alameri er full av slike superlativer.

Bildene fra Afghanistan som for tiden flimrer over tv-skjermene, sjokkerer mange nordmenn. For Ali Alameri bringer de fram gamle minner.

Han rister på hodet over Talibans løfter om at det vil bli annerledes nå. Alameri spår at sharialovgivning og offentlige henrettelser snart blir den nye normalen. Like oppgitt er han over løftene fra USAs president Joe Biden og norske politikere, som sier at de vil hente lokale tolker og andre som har bistått vestlige styrker hjem.

– Jeg stoler ikke på det, sier han tørt.

En fysisk påminnelse

«En av de mest hardtarbeidende og dedikerte tolkene i Ramadi», står det på attesten fra brigadekommandøren. «Uten tolker som ham ville brigaden vår ikke vært i stand til å lykkes». Sluttattesten til Alameri fra tiden som tolk i Irak er full av superlativer. Fra slutten av 2005 til starten av 2007 jobbet han for det amerikanske militæret. Ofte i svært farlige operasjoner.

– Kjenn her, sier Alameri.

Han slenger armen opp på bordet for å illustrere. På underarmen hans kjennes en liten, hard klump. En splint fra en bombeeksplosjon.

I leggen; en mye større splint – med en bit fra en bilmotor. Den burde vært operert ut. På vinteren når det er kaldt sender den smerter oppetter leggen. Men Alameri har ikke rett til helsehjelp i Norge.

Alameris blikk er fast og klart. Det viker aldri mens han forteller.

– Jeg snakker egentlig ikke så mye om historien min til vanlig, sier han.

– Men de tingene som har skjedd i mitt land, de skjedde på grunn av ditt land. Ditt land har et ansvar for å beskytte oss.

En ny sjanse

Alameris historie starter i oldtidsbyen Babylon i Irak, åtte år etter at diktatoren Saddam Hussein har tatt makten i landet. Irak er et fattig land, og Alameris familie er ekstra fattig. Som motstandere av Hussein får de ingen fordeler.

Et av hans sterkeste minner fra barndommen er å se andre barn i gata leke. Han skulle ønske han kunne leke sammen med dem. I stedet må han jobbe. Fra han er sju år står han opp klokka fem, drar til grønnsaksmarkedet for å jobbe, før han går på skolen, og så jobb igjen.

Alameri er 16 år når amerikanske styrker invaderer Irak i 2003. Entusiasmen i lokalbefolkningen i byen hans er stor. For tenåringen blir dette en sjanse til å få et annet liv.

– På den tiden fikk de som jobbet med amerikanerne mer respekt i samfunnet. Det hadde jeg aldri hatt noen gang, fordi ingen hadde likt familien vår. Vi hadde jo vært imot Saddam, forklarer Alameri.

Han starter med å selge varer til militærbasen i byen, og bestemmer seg for å bli god i engelsk. I 2005 får han jobb som tolk for soldatene. Alameri er den typen som får venner overalt, med et avvæpnende smil og en lett tone. De egenskapene gir ham oppdrag utenfor militærbasen. Han drar i felt med amerikanske soldater.

– Ofte sa vi farvel til hverandre før vi dro ut på oppdrag, og det var virkelig farvel. Jeg mistet tolv av vennene mine ute på oppdrag, forteller Alameri.

Han tar fram mobilen, viser et bilde:

– Her er etter vi var utenfor en bygning da det gikk av en bombe. Se, jeg er brent i hele ansiktet. Vennen min har bandasjer foran begge øynene etter skadene. Vi var nære på noen ganger.

– Har du noe kontakt med dem du jobbet med nå?

– Nei. Du vet, amerikanere, de er gode venner med deg når du er med dem. Men når du drar…

Han tar en pause.

På den tiden hadde Alameri tatt en jobb innen etterretning (tilsvarende Politiets sikkerhetstjeneste i Norge). En dag ringte sjefen hans og sa «Ali, du er i fare. Du må dra. De kommer til å drepe deg».

– Sjefen min dro også, han hadde også jobbet for amerikanerne. Jeg skjønte at jeg hadde hastverk. Det tok kanskje fem–seks dager fra sjefen min ringte meg til jeg flyktet. Det ville vært farlig for meg å vente lenger.

Hvor begynner man?

Han kjøpte en enveis flybillett til Tyrkia, det eneste landet han kunne få visum til uten å måtte vente på behandling hos ambassaden. Klokka to på natta landet han på flyplassen i Istanbul. Han gikk ut, kjøpte en pakke røyk, satte seg ned og begynte å røyke.

– Hvor begynner man? Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, sier han.

Planen var å registrere seg som flyktning hos UNHCR – FNs høykommissær for flyktninger.

– Men der sa de til meg at behandlingstiden var så lang at hvis jeg søkte på dette flyktningeprogrammet ville mitt første intervju bli i 2022, sju år etterpå.

Dette var i september 2015, samme høst som hundretusener av andre la på flukt mot Europa, fra land som Syria, Afghanistan, Irak, Iran og Eritrea. Alameri endte opp med å dra samme vei. Ferden gikk i en tettpakket båt til Hellas og nordover. Målet var Finland, men underveis fikk han høre om Norge. Han hørte at amerikanere og nordmenn har tette bånd, og at Norge hadde hatt soldater i Afghanistan.

– Jeg trodde at de ville beskytte meg siden jeg har jobbet med amerikanerne. Norge var del av den krigen, sier han.

Fikk ikke opphold

Seks år etter sitter han på en kafé i Oslo og gjør opp status. Det er seks år siden han leverte sin første asylsøknad. Snart fire år siden det første avslaget. Og to år siden avslag på en ny asylsøknad levert på annet grunnlag.

Etter det siste avslaget har han også dratt til Island for å søke opphold der. Men han ble sendt tilbake til Norge fordi det er det første landet i Europa han søkte asyl i. Å søke asyl i USA – landet han jobbet for – har han gitt opp. Flere tusen irakiske tolker i samme situasjon har prøvd som han, å søke opphold gjennom et eget spesialvisumprogram. Men søknadsbunkene til dette programmet har bunkret seg opp, og ligget nærmest ubehandlet gjennom tre ulike presidentperioder.

Nå lever Alameri som papirløs i Norge. Det vil si at han lever, slik de papirløses egen organisasjon definerer det; «i limbo». Han vil ikke dra tilbake til Irak fordi han er sikker på at han der vil bli torturert og drept. Og han har ingen rettigheter i Norge. Som asylsøker jobbet han i Norge, tjente penger og betalte skatt. Som papirløs får han ikke jobbe. Tidligere har han derfor brukt mye av tiden sin på frivillig arbeid. Men under pandemien har hensynet til smittevern begrenset denne muligheten. Hver dag våkner han opp og tenker «Å nei. Det er en ny dag».

– Hva bruker du dagene til for tiden?

– Ingenting.

– Hva betyr det? Stirre i veggen, gå rundt?

– Jo, av og til går jeg rundt. Men jeg liker ikke å gå og sette meg i sola med mange andre mennesker. Jeg ser andre tar med seg mat, er på piknik, koser seg. Jeg har ingen mulighet til å gjøre det.

Forverret diabetes

Verre enn å ikke ha rett til å jobbe, er det likevel å ikke ha rett til helsehjelp. Som papirløs har han kun rett på akutt helsehjelp i Norge. Alt annet må han eventuelt betale for, noe han ikke har mulighet til, siden han heller ikke har rett til å ta en jobb og betale skatt.

Rundt håndleddet hans er det festet et rødt silikonbånd. «Jeg har diabetes», står det der. Alameri fikk diagnosen i 2008. Han er avhengig av insulin, men har ikke rett til å få insulin fra helsevesenet som andre diabetikere i Norge. Diabetes er i utgangspunktet en diagnose man kan leve fint med i mange tiår, forutsatt at man lever stabilt, med blant annet et godt kosthold og inntak av insulin ved behov.

For Alameri har det vært vanskelig, gitt den prekære situasjonen han lever i. For en som lever uten inntekt og på venners velvilje, er det vanskelig å følge anbefalt kosthold. Han får en del mat fra Fattighuset, men det er ofte ikke den type mat han burde spise.

Å leve en omflakkende tilværelse på sofaen hos ulike venner, er heller ikke bra for helsen hans. Han har heller ikke alltid hatt tilgang på insulin, og insulinen han har hatt har vært av varierende kvalitet. Flere ganger har han opplevd å «føle seg høy» etter å ha tatt dårlig insulin, eller få konstant hodepine.

– De sier at diabetes kan forverre seg 30–40 år etter man har fått diagnosen, men jeg har opplevd det etter sju–åtte år på grunn av måten jeg har levd på. Jeg får smerter i leggene, det flimrer for øynene og jeg kan kjenne nyrene mine, foreller han.

Bistand fra Helsesenteret

Alameri forstår ikke hvorfor papirløse ikke kan få helsehjelp i Norge:

– Da IS angrep Mosul i Irak, ga de folk all medisinen og helsehjelpen de trengte. Særlig de med hjerteproblemer og diabetes. Mens nå er jeg i Norge, og jeg har ingen tilgang på helsehjelp. Jeg vil ikke si at IS er bedre enn norske myndigheter, men… dette er virkeligheten.

Selv om han har fått avslag på opphold, kan norske myndigheter ikke tvinge ham hjem. Irak har de seneste årene nektet å ta imot tvangsdeportasjoner.

Alameri er glad for det. Da han fikk det første avslaget i 2017, hadde ikke Irak innført disse reglene, og politiet prøvde å finne ham for å tvangsdeportere ham. Livredd for å bli sendt til Irak, søkte han tilflukt i ulike hytter. Venner prøvde å skaffe insulin for ham, men den fungerte ikke. Han fikk smerter nedover hele benet, og klarte knapt å gå. Hodet banket konstant.

I dag slipper han å gjemme seg, og får nå bistand fra Helsesenteret for papirløse migranter, som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Han har fått en insulinpenn, som han alltid har med seg i sekken. Nylig fikk han også en spesiell monitor som overvåker blodsukkeret hans kontinuerlig. Den er spesielt nyttig på natten, og varsler ham om blodsukkeret synker for mye mens han sover.

Alameri understreker selv flere ganger at han har håp. Han har fått høre om et spesielt flyktningeprogram som er startet opp i Canada, som han vil prøve å søke på. Og han anser seg som bedre stilt enn andre papirløse han kjenner.

– Jeg føler meg heldig fordi jeg har venner og nettverk rundt meg. De hjelper meg med mat og et sted å bo. Hva med de som ikke har det?

– Tror du folk kan forestille seg hvordan det er å være papirløs i Norge?

– Nei, svarer Alamari.

Han blir stille. Og legger til: – For å være ærlig: Når jeg ser hvordan mennesker i Norge tar vare på hundene sine, skulle jeg ønske at jeg var hund selv. Bedre det enn å være menneske. Slik er det jeg og andre papirløse føler det i Norge.

Kirkens Bymisjon © 2021