I arbeid, men fattig

– Jeg er svært bekymret. Ulikhetene i Norge har allerede økt mye, og pandemien har gjort det verre. Jeg er redd for at utviklingen de neste årene vil ramme mange hardt økonomisk, sier Honoratte Muhanzi (54).

Som daglig leder i Velferdsalliansen og aktiv i Bibi Amka – en interesseorganisasjon for innvandrerkvinner, har hun stått i direkte kontakt med mange som har kjent konsekvensene av koronapandemien på kroppen. Mange hadde dårlig råd fra før.

– Jeg har hørt fra troverdige kilder om folk som har tatt livet sitt under denne pandemien, fordi de har hatt så dårlig råd. De har mistet jobben og har ikke visst hva de skal gjøre.

Prioriterer hardt

Muhanzi vet bedre enn de fleste hvordan det er å ikke få endene til å møtes. Før hun kom til Norge, hadde hun aldri kjent på fattigdom. Hun levde et godt liv i Kongo, med mastergrad og god jobb. Så brøt det som gjerne kalles «Afrikas første verdenskrig» løs, og FN sendte henne som flyktning med mann og barn til Norge i år 2000.

– Første gang jeg manglet mat var i Norge. Ungene mine skulle på skolen, og jeg tenkte: Hva gjør jeg? Jeg hadde ikke brød til å sende med dem matpakke. Og hva skal de spise når de kommer hjem fra skolen?

Økonomien hennes har blitt bedre i løpet av de 21 årene hun har bodd og jobbet i Norge. Likevel er det fortsatt trangt. Under pandemien har hun kjent på det samme som mange andre det siste året; dyrere matvarepriser (se faktaboks) og svært høye strømutgifter gjennom den kalde vinteren.

– Jeg er likevel heldig, fordi jeg har hatt en jobb. Jeg ble ikke permittert og har fortsatt å motta lønna mi, fastslår 54-åringen.

Ett tonn mat i uka

«Alt blir bra», har vært mottoet under koronapandemien. Skoleelever og barnehagebarn har tegnet regnbuer, som har lyst opp i vinduer mot forbipasserende. Som en påminnelse om at i enden av regnbuen – i enden av pandemien, der er allting godt. Men blir alt bra, bare koronaviruset nedkjempes?

– Nei, mener Trond Henriksen, tydelig og bestemt:

– Jeg er helt overbevist om at denne pandemien vil skape større utenforskap.

Til vanlig er kafésjefen og miljøarbeideren i Kirkens Bymisjon i Halden usedvanlig blid og vennlig. Men han er litt «pissed off» for tida, sier han.

– Vi bør snakke mye mer om dette. Vi må gjøre noe for å utjevne forskjellene i kjølvannet av pandemien. Hvis ikke vil vi få enda flere fattigdomsutfordringer i Norge.

På Kafé Møtestedet i Halden, der Henriksen jobber, har de lenge servert gratis lunsj til de som trenger det. I tillegg til kafédriften, kjører Kirkens Bymisjon i Halden også ut mat. Før pandemien var pågangen jevn. Nå har den eksplodert:

– Vi har aldri delt ut så mye mat som det siste året. Ett tonn mat, hver eneste tirsdag. Bare i lille Halden, med sine 30.000 innbyggere, sier Henriksen.

Økningen av de som trenger mat er størst blant arbeidsfolk og småbarnsfamilier som har levd med helt greie lønninger, men som nå har mistet jobben eller blitt permittert.

Mistet jobben

Christine Strandmann (45) er blant dem som har kjent konsekvensene av pandemien på kroppen. Høsten 2019 så lys ut. Etter å ha fått en posttraumatisk stressreaksjon i 2016, hadde hun vært gjennom noen år med både svært skranten helse og økonomi. Men nå hadde hun endelig blitt frisk nok til å jobbe i en 75 prosent vikariatstilling i innsjekkingsskranken til SAS på Gardermoen. En vond høyrearm ble verre, men hun klarte å skaffe seg en mer egnet stilling i samme selskap. Så kom korona.

Strandmann ble permittert i mars 2020. I juli ble hun sagt opp. I likhet med rekordmange nordmenn det siste året, mottar hun nå arbeidsavklaringspenger (AAP) fra Nav. Man får rett på AAP dersom arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom eller skade. Utbetalingen utgjør 66 prosent av inntekten før man ble syk.

Summen hun får utbetalt fra Nav er under fattigdomsgrensen. Litt over 13.000 kroner etter skatt i måneden. 8000 spises opp av husleien, de resterende kronene skal rekke til strøm, mat, klær, internett, forsikring og transport. Med uforutsette utgifter som ødelagt vaskemaskin eller tannlegeregning går det ikke.

– Arbeidslinja og kompensasjonsgraden på 66 prosent fungerer kun for de som har vært i fast jobb med grei inntekt før de ble syke. Trygdeordningene våre skal sikre folk økonomisk trygghet, men det er ikke økonomisk trygghet å ha 12.000–13.000 kroner å leve for i måneden, sier 45-åringen.

– Jeg forstår at det skal lønne seg å jobbe, men de laveste ytelsene må ikke være så lave at de gjør folk sykere.

Solgte bunad og gullsmykker

Ting som kan øke trivselen, som middag ute eller et glass vin med venninner, kan hun bare glemme. Tannlege har hun heller ikke råd til. Bunaden og gullsmykker hun har arvet, er for lengst solgt unna.

– Ingen i min situasjon har råd til ferie. Jeg spiser nesten ikke kjøtt. Ikke fordi jeg er vegetarianer, men fordi jeg ikke har råd til det.

Snart må hun flytte fra huset hun leier i nærheten av Jessheim sentrum.

– Jeg kjenner panikken. Hvor skal jeg flytte? Samme hvor jeg flytter vil jeg bli avhengig av sosialhjelp.

Barnehage på inkasso

I perioder har hun tatt ekstravakter på sykehjem. Likevel har utgiftene vært så store at hun har måttet betale ekstra gebyrer på inkasso.

– Jeg ble ferdig med å betale barnehageutgifter da mine yngste barn gikk i fjerde klasse. Skjønner du? Fortsatt har jeg regninger jeg betaler ned på, forteller hun.

Hun ber politikerne få øynene opp for hverdagen hun og mange står i. Gjennom det internasjonale nettverket til organisasjonen hun jobber i, kan hun sammenligne med ordninger i resten av Europa.

– I mange europeiske land prøver de å fange opp folk før de faller helt utenfor. Mens her i Norge opplever jeg at du må falle helt ned i kjelleren før de oppdager at du sliter og gir deg hjelp.

Tanken på barna er det verste. De har alltid fått mat på bordet og det mest nødvendige, men kontrasten til klassekameratenes liv har vært stor. Det er vondt å oppdage at barna ikke har fortalt at de er invitert i en bursdag, fordi de vet at de kanskje ikke har råd til gave. Venner av barna kommer syklende på besøk, men det samme kan ikke barna hennes gjøre. De har aldri hatt råd til å kjøpe sykkel.

Krever politisk handling

Christine og Honorattes åpenhet om det å leve med lite penger er viktige bidrag i kampen mot fattigdom, mener avdelingsdirektør i Kirkens Bymisjon, Nora Blaasvær.

– Økt kunnskap om hva mennesker i fattigdom har til disposisjon, og hvordan sykdom eller tap av arbeid kan forverre et menneskes livsgrunnlag dramatisk, kan gjøre noe med folks holdninger. For noen kan skammen gjøre like vondt som den faktiske nøden man lever med.

Økende forskjeller bekymrer og utfordrer Kirkens Bymisjon, forteller Blaasvær, som etterlyser politisk handling.

– Koronakrisepakker ga noen muligheter til lindring i pandemi. Nå trenger vi ordninger og tiltak som varer, og som faktisk reduserer økende forskjeller, sier hun.

– For eksempel er det et problem at mange statlige ytelser er så lave at flere må søke kommunal sosialhjelp for å klare seg. Vi ser også med bekymring på at lave lønninger og mangel på fast tilknytning til arbeidslivet danner nye underklasser av unge innvandrere og lavt utdannede. Mange av dem har barn.

Aldri vært på ferie

Honoratte Muhanzi kjenner Strandmanns situasjon godt igjen, både i eget liv og i andre hun møter.

I løpet av 21 år i Norge har hun selv måttet flytte ni ganger – med sine sju barn. Hun har aldri hatt råd til å dra på ferie med barna, og har kuttet ut det meste som finnes av sosialt liv.

– Fattigdommen fratar folk muligheten til å velge. Jeg er sliten av å ikke kunne velge det jeg selv ønsker, forteller hun.

For noen år siden ville hun aldri snakket offentlig om livssituasjonen sin. Nå har hun innsett at hun ikke trenger å skamme seg. 54-åringen er ressurssterk som få; sjonglerer en fulltidsjobb som daglig leder med å ha eneomsorgen for sju barn – hvorav fem bor hjemme.

– De sier at de fattige ikke vil stå opp om morgenen. Jeg står opp før klokka fem, til og med lørdag og søndag. Det er ikke dette fattigdom handler om, sier hun.

Da hun kom til Norge som flyktning, hjalp ikke mastergraden i statsvitenskap henne på arbeidsmarkedet. Hun utdannet seg som helsefagarbeider og jobbet i hjemmesykepleien, med en inntekt et godt stykke under snittinntekten i Norge.

Samtidig fikk hun eneansvar for barna sine fra 2011 – uten å motta farsbidrag.

– Det er vanskelige valg hele tiden. Skal jeg prioritere å betale en regning, eller skal jeg kjøpe vintersko til barna? Ofte ligger jeg våken og bekymrer meg.

Tenker på barna

Det er også barnefamiliene Trond Henriksen i Halden tenker på når han sier at han er «pissed off». Allerede før pandemien startet, i 2019, vokste 115.000 barn i Norge opp i familier med dårlig råd.

Henriksen er helt overbevist om at pandemien har ført til at enda flere barn vokser opp i fattigdom.

– Mange av de som kommer nå er barnefamilier. Det er veldig trist når en mamma eller pappa kommer og ber om mat til barna, sier han.

Nå er arbeidsledigheten på vei ned, og mange nordmenn på vei tilbake til normalen. Mange vil helst glemme tida som har vært så fort som mulig.

– Men vi må ikke glemme hvordan denne tiden har påvirket svært mange nordmenns liv, mener Henriksen.

– Tomme sparekontoer og kredittkortgjeld, tapte pensjonsrettigheter og tynnslitt psykisk helse er noe mange vil preges av i lang tid framover, påpeker han.

Pågangen for å få gratis mat har ikke gått ned ved kafeen i Halden. Fortsatt deler de ut et tonn med mat hver tirsdag.

– Det er kø utenfor klokka ni. Folk skjønner at de må komme tidlig, for i det siste har vi til tider gått tomme klokka tolv. Vi prøver å fordele litt mindre i hver pose, så alle får, og å fordele litt ekstra til de vi vet trenger det. Det er alltid tungt å sende folk hjem uten mat.

Kilder: SSB, SIFO, Nav, Husbanken, Dagens Næringsliv, Nettavisen, sykepleien.no

Kirkens Bymisjon © 2021