Synlighetens pris

Så står hun der, i gult og oransje, midt i veien og sperrer veien for biler på begge sider. Det eneste som beskytter henne er fargerike klær og et rødt led-lys. Janni Christine Adeen Wintherbauer er 77 år gammel og umulig å overse. Hun vinker oss inn mot veikanten og lener seg ned mot bilvinduet.

– Vet du hvordan jeg fikk denne jobben? I jobbintervjuet sa jeg bare at jeg var en gammel hore som ikke kunne noen ting. Da sa sjefen at «deg skal vi i hvert fall ha». Det lønner seg å være ærlig. Jeg lever godt med hvem jeg er.

Hun knegger godt og avdekker en perlerad av kritthvite tenner bak den knallrøde leppestiften. Hun har vært synlig hele livet, på godt og vondt.

– La oss finne et sted vi kan sitte ute og prate. Det er jo som om vi aldri blir kvitt denne fordømte pandemien, så vi får sitte ute.

I friksjon

Janni Christine Adeen Wintherbauer har levd et liv i friksjon mot samfunnets normalitet, og det startet lenge før hun ble født. Han kom til verden som en sønn av en tysk soldat og vokste opp i skam og utestengelse i Brøttum i Gudbrandsdalen. 13 år gammel rømte han til hovedstaden, der han begynte å prostituere seg, lenge før den seksuelle lavalderen. Han hadde følt seg som jente så lenge han kan huske. Som transseksuell var hun en profilert luksusprostituert i Oslo, og gjennomgikk senere en kjønnsbekreftende behandling. Hun har blitt jaget og plaget av politiet og har erfart det offentlige Norges mer fordomsfulle og mørkere sider. Samtidig klarte hun å bli venn med utenforskapet, fant sine allierte og tok en aktiv rolle i kampen om prostituertes rettigheter. Det er en merittliste av motstand det skal mye til for å overvinne.

– Det har vært mye urett. Du må bite det i deg og kan ikke la deg knekke. Så kanskje finner du styrke på veien.

Hun ledet lenge interesseorganisasjonen Pion, og engasjerte seg i Kirkens Bymisjons virksomhet Nadheim. Historien frem til der hun nå står, med signalgul vest midt i veien, er lang, vond og uhyre spennende.

Alene i barndommen

Brøttum ligger på Mjøsas østlige bredd, noen kilometre sør for Lillehammer. Det er en liten bygd. Som sønn av en tysk soldat, født i 1944, ble den lille spinkle gutten sett på som en landsforræder og en fremmed og behandlet som fritt vilt.

– Jeg tuslet alene gjennom hele barndommen, og ble tråkket på, av voksne og barn, lærere og elever. Berørte jeg en leke som tilhørte en annen, kastet foreldrene leken. Jeg var skitten. Jeg kan ikke huske at jeg ble spurt om noe som helst på skolen. Ingen var interessert, og jeg ble sendt til en psykolog som kom til at jeg hadde varige svekkede sjelsevner.

– På hvilket grunnlag?

– Det var fordi jeg var den jeg var. Det var liksom ikke så farlig med meg. Jeg skulle stemples som en dust. Jeg skulle jo ikke få bli noe uansett. Det var straffen for å ha en tysk far.

– Hva gjorde det med deg?

– Følelsen blir jo aldri borte. Det sitter for alltid. Jeg har jo skjønt det nå. Det har tatt mye tid med hardt arbeid å bearbeide det.

Moren ble utstøtt som tyskertøs, men hadde et godt håndlag med dyr og fikk jobbe på gårder i området. Men hun ble aldri invitert inn og fikk knapt lønn. 25 kroner i måneden var tett på et eksistensminimum. Da hun endelig ble intervjuet i Lillehammer Dagningen, 81 år gammel, sto det «Decennier fulgte decennier. I fjøset var Olga. I Auggesdalen. På Brøttum. På Fåvang. I Roterudbygda. I Østerdalen. Og på prestegården i Fåberg. Hverdag som helg. Alltid uten ferie. Hun kunne nok gjort det berømte latinske uttrykk til sitt: Ora et labora. Be og arbeid».

– Hun ble behandlet som en slave og en sviker. Smerten for de som ble sammen med tyske soldater lå ikke i skamklippingen, men i utenforskapet. Mange barn som vokste opp som tyskerunger har lidd hele livet. Jeg er bare én av ti tusen.

Haiket bort

Noen valg i livet føles knapt som et valg. Janni Christine Adeen Wintherbauer skjønte tidlig at livet lå et annet sted. Hun lot tommelen peke vei ut av skammen. En vårdag i 1957 tok hun bussen til Lillehammer, gikk til hovedveien og fikk haik med en trailersjåfør mot Oslo. Hun hadde verken koffert eller sekk. Den eneste bagasjen hun hadde med var den hun aldri blir kvitt.

– Tidspunktet var tilfeldig, men tiden var moden. Jeg skjønte hele livet at jeg ikke hørte til der jeg vokste opp.

Hun ble satt av på Veitvet, og gikk i retning sentrum med store øyne og gapende munn. Det hun husker best var lyset, lyset i vinduene i blokkene langs Trondheimsveien og gatebelysningen. For en unggutt fra Brøttum var selv Veitvet en metropol.

– Vi hadde knapt råd til å ha på lyset hjemme. Jeg fikk jo sjokk av alle lysene og tenkte «Gud, hva er dette for et sted». Det var helt magisk.

Det tok noen timer å komme ned til sentrum, hvor hun endte opp ved Klagemuren like ved et offentlig toalett bak Deichmanske bibliotek, et møtested for byens homofile. Der møtte hun en tre år eldre gutt som ble hennes første venn.

– Jeg kalte ham sjuskevenninna mi fordi han snakket så grovt. Han var transvestitt og prostituert. Han kunne virkelig kle seg opp og kjente flere av jentene nede i rådhusstrøket ved vestre Vika. Det ble min vei inn.

Tunis

Venninnen var romani, på den tiden omtalt som tatere, og bodde sammen med storfamilien. Familien ga husrom til tenåringen fra Gudbrandsdalen.

– Jeg ble tatt imot med åpne armer og behandlet som et menneske. Søsken, foreldre, tante og onkler ble min familie. Og de behandlet meg med respekt. Jeg fikk til og med lommepenger. Jeg har mye å takke dem for.

På den tiden var Vika et av de fattigste områdene i Oslo, med forfalne trehus som gikk under navnet Algier, Tunis og Tripolis, eller Røverstadene. Og med kort vei til skipene i havn, Akers mekaniske verksted, en arena for tørste sjøfolk, med utallige vannhull og mye prostitusjon. Romaner som «Albertine» og «Christianiabohemen» foregikk i dette miljøet. For Wintherbauer var det slik hun møtte Oslo, med menn som kjøpte seksuelle tjenester av et barn.

– Jeg var altfor ung, men ingen brydde seg med det. Det skulle vært meldt til barnevernet, og det skjedde en gang, men kommunen satte meg på toget til Lillehammer. Jeg gikk av på Hamar og tok toget tilbake. Aldri i verden om jeg skulle tilbake til Brøttum.

I stedet reiste hun til sjøs, men kom snart tilbake til Oslos gater.

Korrupt politi

Hun forteller om et korrupt politi som tok jentene fra gata med i bilene, og slapp dem av langt inne i Maridalen eller Sørkedalen etter at de hadde lagt igjen alle pengene, kondomer og annet bevismateriale i politibilen.

– Jeg kaller det et diplomatisk ran. Det var bestikkelsen vi betalte for å ikke bli satt i fengsel. De fordelte pengene og kastet kondomene etter oss da de kjørte forbi. Det var en helt annen tid.

Hun forteller om jenter som ble voldtatt og trakassert av politiet. Andre fikk en omgang juling.

– En av mine venninner ble tatt til stasjonen og banket opp av en vi kalte Babyface, mens jeg måtte se på. Han var en av de verste, nesten to meter høy og en bølle. Det var så mange stygge historier fra den tiden at du ikke vil tro det.

– Har ikke dette vært gransket i ettertid?

– Å belyse gamle synder i politiet kommer man ikke noen vei med. Jeg er for gammel til å kjempe kamper jeg ikke vinner, men det var også gode politifolk. Jeg møtte en av dem, som husket meg, og sa at han hadde synes synd på meg og beklaget hvordan etaten behandlet meg og andre på gata. Det satt jeg pris på, sier hun og viser den perlehvite tanngarden igjen.

Smilets historie

Smilet har sin egen historie. Janni Christine Adeen Wintherbauer vokste opp uten tannpuss og fluor, og hadde så dårlige tenner at hun måtte skjulte smilet med hånden. Tannråten var kommet så langt at hun knapt klarte å tygge maten. Hun hadde rett til hjelp, gikk til sosialsjefen på Grünerløkka, men fikk nærmest døra i ansiktet.

– Hun sa hun visste hvem jeg var og hva jeg drev med, og ba meg komme meg til helvete ut av kontoret hennes. Jeg ga meg ikke, fikk hjelp av en venninne og vant. Så dette smilet er betalt av staten.

Hun knegger godt. Det er en sterk kvinne som snakker, høyt og uten blygsel, uten tanke på at folk rundt henne hører henne. Hun nærmer seg 80 år, og står tilsynelatende trygt i seg selv. Når hun omtaler seg selv som en «gammel hore» ligger det en stolthet bak, en som har overlevd livet og uretten.

– Det har ikke vært et enkelt liv. Jeg gikk til psykolog i tre år for å rydde opp i det gamle, og for å forstå at det ikke er meg det er noe feil med, men de som sier alle de negative tingene, de i politiet som drev overgrep, de i offentlige etater som var nedlatende og behandlet oss uten respekt. Det er de, ikke oss. Det har vært en viktig lærdom for meg.

Det var denne leveregelen som førte henne til Pro Sentret og Kirkens Bymisjon, Nadheim.

– Nadheim var et livsviktig møtested for oss. Her møtte jeg andre som hadde kommet ut av prostitusjon, spilte kort og lagde middag to ganger i uka.

De med erfaring fra prostitusjon engasjerte seg for de yngre jentene på gata. Wintherbauer var lenge med i ledelsen i Pion, sexarbeidernes organisasjon.

– Jeg ble engasjert fordi det var så mange på gata som var fra utlandet, mange fra Øst-Europa, og som jeg mener politiet var fryktelig slemme mot. Jeg har ønsket å forsvare jentene, som er fantastisk fine mennesker som sliter for å overleve. Det er behov for å stå på barrikadene for dem. Pandemien har også rammet dem ekstra hardt, hvor politiet har vært mer aggressive mot de utenlandske jentene.

Urett

Wintherbauer snakker engasjert om den uretten hun og andre er utsatt for, og som har satt spor og skapt engasjement. Hun har mye på hjertet. Men det begynner å bli kveld og varmen forsvant med sola. Wintherbauer sitter innpakket i anonyme bobleklær og fleece, men den røde leppestiften lyser opp. I morgen er det en ny dag på gata, med signalfargede klær og manuell dirigering av trafikken utenfor Fredrikstad. Janni Christine Addeen Wintherbauer er godt synlig. Uansett hvor hun er.

Kirkens Bymisjon © 2021