Vil endre Oslo

At Omar Samy Gamal (28) skulle bli byråd i Oslo etter lokalvalget i fjor, kom som en overraskelse på mange. Ikke minst på ham selv.

Han var riktignok tillitsvalgt i SV, og hadde fått delta i prosessen med å forhandle fram byrådsplattformen mellom partiene Ap, SV og MDG. Og da forhandlingene – som han ble veldig fornøyd med, og kanskje litt høy på? – var gjort, lo han til kjæresten om kvelden: «Tenk om jeg blir spurt om å være byrådssekretær?»

Dagen etter kom det: Ville han stille seg til disposisjon som byråd for arbeid, sosiale tjenester og mangfold? Altså aller øverste politiske ledelse? Ikke sekretær, som han hadde fleipet med kvelden før. Gamal tvinner skjegg mellom tommel og pekefinger og kikker ettertenksomt ut i lufta mens han forteller:

– Jeg ba om å få tenke litt. Jeg syntes vi hadde laget en så bra plattform, og nå fikk jeg sjansen til å bidra med å sette den ut i livet. Så jeg sa ja. Jeg kunne ikke la muligheten glippe. Neste dag sto jeg på rådhustrappa, skikkelig kvalm og svimmel. Jeg pusta dypt, og siden har jeg ikke sett meg tilbake.

Han fortsetter:

– Jeg kommer selv fra trange kår, ikke sant? Det er ingen naturlov at foreldre skal måtte jobbe så hardt som mine måtte for å få endene til å møtes.

Dagens arbeiderklasse

Gamals foreldre gjorde det man kan kalle en omvendt klassereise da de kom velutdannete til Norge fra Egypt i 1987. De hadde utdannelse og gode jobber i hjemlandet, men måtte jobbe seg opp i et nytt land. I perioder var de avhengige av Nav, ellers tok de de jobbene de fikk.

Denne våren har han stått midt i noen av de samme utfordringene som foreldrene hans gjorde. Ikke personlig, ved selv å miste jobben, men ved å forvalte rollen som fersk byråd for arbeid og sosiale tjenester under koronapandemien. Over hele landet steg arbeidsledigheten på rekordtid da Norge stengte ned av smittevernhensyn 12. mars.

I hovedstaden gikk de fra relativt lav arbeidsledighet og til sammen 10.000 arbeidsledige den 10. mars, til 25.000 arbeidsledige 17. mars. En økning på 150 prosent på en uke. For Oslo-byrådet har det vært en viktig jobb å sikre at hele byens befolkning kom seg gjennom denne perioden, og ikke minst å sikre smittevern og viktige offentlige tjenester som rusomsorg og flerspråklig informasjon, som Gamal hadde ansvar for. En stund økte også smittetallene dramatisk i enkelte bydeler i Oslo.

Gamal påpeker at dagens arbeiderklasse i Oslo bor i drabantbyene med høyest andel minoriteter. Det er de som vasker, kjører buss, trikk og drosje, og er lavtlønte i helse- og omsorgsyrker. Som byråd har han sett at det er disse som er hardest rammet.

– Og dette er viktig å forstå; det er tegnet et bilde i media av at de ikke er opptatt av smittevern. Men det stemmer ikke. Disse menneskene sitter ikke trygt på hjemmekontor. Så når smitten økte i denne delen av befolkningen var det fordi de var ute i samfunnet og sørget for at det gikk rundt. Samtidig bor de tettere og smittes derfor raskere.

Frivilligheten som nøkkel

Han har også vært opptatt av å få fram at ikke alle ser informasjonen i Dagsrevyen hver dag klokka 19 og Debatten to kvelder i uka. Selv så Gamal aldri på TV-programmet Debatten før han ble politisk aktiv. Han understreker at det ikke går an å lene seg trygt tilbake og tro man har fått formidlet info om smittevern bare fordi man har vært på Dagsrevyen, og at det er her frivilligheten kommer inn.

Under koronapandemien har byrådet derfor opprettet samarbeid med flere frivillige organisasjoner. Det er blant flere, organisasjoner som MiRA-senteret (Ressurssenter for kvinner med innvandrerbakgrunn), og Bydelsmødre – som er frivillige kvinner med taushetsplikt som snakker til sammen 24 ulike språk. I tillegg til språkkompetansen har disse organisasjonene en annen relasjon til denne befolkningen enn kommunen har. Dermed når viktig veiledning fram.

Gamal tar en bit av wrapen – det ble lite tid til frokost – og en slurk av kaffen. Han lener seg fram over bordet der vi sitter.

– Som politiker har jeg verktøy til å endre livet til ungdommene i disse familiene. Både idrett, frivillighet og kultur er utrolig viktig for å ta riktige valg i livet. Trange kår fører til levekårsstress. Alt handler om å sikre tak over hodet og mat på bordet. Det påvirker hele familien, også muligheten til å følge opp barna. Da er det godt at vi har velferdsstaten, frivilligheten og idretten som følger opp. De utfordringene er jeg så heldig at jeg kan bidra til å løse.

Rundt samme tid som Norge begynte å løsne forsiktig på koronatiltakene ble han beordret over til et nettopp dette arbeidsfeltet. Fra 10. juni er han ikke lenger byråd for arbeid, sosiale tjenester og velferd, men byråd for kultur, idrett og frivillighet.

Det ligger verken ned- eller oppgradering i skiftet, forsikrer han.

– For meg er det bare en annen måte å gjøre den samme jobben på, å minske forskjellene i samfunnet og å sørge for at folk har det bra.

Gråt av Tante Ulrikkes vei

Første gang vi møtes er nettopp i en av frivillighetens høyborger, i Forandringshuset på Holmlia i Søndre Nordstrand bydel. Forandringshuset på Holmlia er en storsatsing på forebyggende barne- og ungdomsarbeid. Det drives i regi av Norges KFUK-KFUM i samarbeid med Kirkens Bymisjon, Bydel Søndre Nordstrand og Unge Holmlianere, en frivillig organisasjon som arbeider for å øke samfunnsengasjement, frivillig aktivitet og sosialt entreprenørskap hos unge på Holmlia. Huset samarbeider også med næringslivet, som for eksempel lærer bort IT, og hvordan være gründer.

Gamal var med på å åpne huset i februar i år, og det er tydelig at hjertet hans banker litt ekstra for dette stedet. I dag avvikles en stor basketballcup, og byråden omgås lett og uanstrengt med ungdommen som er levende engasjert i basketballturneringen. Han prater til høyre, smiler og ler til venstre. Kaster ball i sola. Dribler uanfektet mens skravla går. Han er i sitt ess!

Noe intervju – slik vi egentlig hadde planlagt – blir det imidlertid ikke tid til. Men Gamal kommer med et plaster på såret – hva med et to timers intervju neste uke – i det som egentlig er ferien hans?

Noen dager senere sitter vi endelig i fred og ro på galleriet over kaféen i Nye Deichman bibliotek, Oslos nye storstue ved Operaen, som Gamal nå også er byråd for.

– Har du vært her før? Ikke? Da må vi gå en tur og se oss om etterpå. Jeg håper vi får til det. For også dette – i likhet med Forandringshuset – er som et hjem. Du må se det! Her er det ingen som spør deg hvor mye du tjener, hva du tror på eller hvor du kommer fra. Her er alle mennesker like.

Han lener seg tilbake, tar en ny slurk av kaffen, tvinner igjen tankefullt skjegg mellom tommel og pekefinger.

– Du vet, vi i dette landet er heldigst i verden. Og dette huset er utrolig viktig for å få kunnskap om hele verden. Det er noe med å få det presentert, tilrettelagt. Det får man her, i dette store, nye, fantastisk flotte biblioteket, som i alle landets bibliotek.

– Når vi snakker om å lese; det sies at du selv ble rørt til tårer av romanen «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar …

– Ja, jeg kjenner meg veldig igjen i miljøet han skildrer. Jeg leste den mens jeg satt på toget. Så kom jeg til der Mohammed i boka er sjuk, og får ta med seg dyna til stua. Der får han en kopp kardemommete eller noe – jeg husker ikke helt. Det var som å bli dratt tilbake. Jeg er kanskje også en utrolig emosjonell person. Men jeg følte at han skrev om meg. Da kom tårene.

Byråden ler lett unnskyldende.

Ingen er bare det du ser

For Omar Samy Gamal, var rasisme langt fra noen ukjent problemstilling. Selv er han født i Tromsø, og har vokst opp i Grønland, Søndre Nordstrand og Fredrikstad. Utseendet hans vitner likevel om foreldre fra Egypt. Han har selv fortalt om at han har vært utsatt for hverdagsrasisme.

– Vi – altså menneskene som lever i samfunnet – har opprettet hverdagsrasisme, eller, kall det gjerne fordommer for å definere personer ut av fellesskapet. Ta for eksempel det klassiske spørsmålet «Hvor er du egentlig fra?».

– Er det ikke naturlig å spørre hvor folk kommer fra? Jeg tenker mange ser på det som vennlig nysgjerrighet og vitebegjær…

– Greit nok. Men hvis jeg sier at jeg kommer fra Hauketo og bor på Tøyen, og du følger opp med å spørre hvor jeg egentlig kommer fra, og jeg svarer «født i Tromsø», og du fremdeles følger opp med «egentlig»… Det du gjør da er prøve å plassere den andre personen i en annen boks som samsvarer med dine fordommer, parerer Gamal.

Han mener at slike spørsmål kan få mange til å føle seg definert som ikke helt som resten av samfunnet, som noe litt annet, litt dårligere enn andre i samfunnet.

– En fordom vi har her i Norge og vesten er at damer med hijab er undertrykte, uten å vite noe som helst om personen med hijaben på. En annen fordom vi har er at majoriteten av somaliere går på NAV. Flere nordmenn går på NAV. Vi må vite at vi har de fordommene vi har, og utfordre dem, for å bekjempe rasisme. Vi må bli mye flinkere til å tenke som mottoet til Kirkens Bymisjon; «Ingen er bare det du ser».

Vil endre Oslo

Som lærer ved Oslo-skolen Kuben, der han jobbet før han ble byråd, fikk han avisoverskrifter etter å ha bedt lederen av det høyreekstreme partiet Alliansen om å fjerne seg fra skolegården. Som politiker er arbeid mot rasisme og strukturell diskriminering et av hans viktigste engasjement.

– Min ambisjon er å endre Oslo til det bedre for de som har det tøffest. Enten det er som lærer eller som politiker.  Det er min motivasjon, ikke for karriere. Hvis menneskene som ville ha meg med i byrådet mener at jeg ikke gjør nytte for meg lenger, så – ok. Da må jeg finne en annen måte å jobbe for de menneskene som har det tøffest. Å være politiker er ikke glamour. Det er hardt arbeid fra 8 til 23 hver dag.

Men selv hardtarbeidende byråder må ha ferie – til tross for at noe av ferietiden nå spises opp av et intervju med BY.

– Det er tidlig i ferieuka. Store planer?

– Du, denne uka skal jeg bare slappe av. Ja, og så blir det en tur til Brønnøysund, for å besøke slekta til kjæresten.

Undertegnede journalist kan ikke dy seg:

– Er hun derifra?

Gamal ler.

– Ja, til og med egentlig…

Engasjert i ungdommen: Byråd Omar Samy Gamal var i februarmed på åpningen av Forandringshuset, en møteplass for ungdom i Oslo drevet av Kirkens Bymisjon, KFUK-KFUM og Unge Holmlianere. Han er ikke vanskelig å be med tilbake, på fotballkamp en sommerdag.

Kirkens Bymisjon © 2021