– Jeg tror jeg kunne blitt rusavhengig

Det hender nå og da, med jevne mellomrom. En gjeng med mennesker, unge eller gamle, sitter uforvarende og oppslukt i egen prat på kafé.

Så dukker plutselig en ung fyr opp. «Hei, æ heter Sondre», sier han, og viser tegn til å ville slå seg ned. «Kem e dokker?» «Ka prata dokker om?».

Sondre Justad må flire litt av seg selv. Det er noe unorsk over den voldsomme, sosiale nysgjerrigheten hans.

– Den der lysten til å komme tett på andre har alltid vært en del av meg. Jeg er veldig glad i å treffe nye folk og bli kjent med dem. Jeg har alltid insistert meg inn på folk, krevd meg innpå dem, sier han.

Følelseskunstner

Slik er det fortsatt, selv lenge etter at han kunne begynne å kalle seg rikskjendis. Nysgjerrigheten har – om mulig – bare blitt større.

Så er da også Sondre Justad en sånn folk lett slipper inn.

Med uredigerte dagboksnotater og lyd av glade sommerdager ser Justad ut til å ha truffet en nerve. Det er få som makter å sette ord på følelseslivet vårt som han, tyder tilbakemeldingene fra alt fra anmeldere til lyttere.

Hvorfor ellers skulle nordmenn plutselig begynne å synge strofer som Æ vil kjenn at æ lev/ Vil kjenn at det riv i hjertet? Eller strømme sangene fra debutplata hans 20 millioner ganger?

«Hvis ikke Sondre Justad hadde dukket opp da han gjorde, hadde det nok vært nødvendig å finne ham opp», konkluderte Dagsavisens anmelder i vår.

Nabolagskafeen

Nå har den 27 år gamle Lofotværingen på ny tatt steget inn på ukjent mark. Her, på Bymisjonssenteret Tøyenkirken i Oslo, har han aldri vært. Til tross for at det er midt i nabolaget hans.

– Jeg visste ikke en gang at dette var et sted jeg bare kunne gå inn? spør han, litt overrasket, mens han blir vist rundt bygget og oppover i trappene.

Når han tenker seg om innser han at det jo er naturlig at han kan. Det er tross alt samme konsept som han er vant med fra Kirkens Bymisjon i Bodø. En møteplass og kafé der man kan gå rett inn, uansett hvem man er. Slik det er i Kirkens Bymisjons kafeer over hele landet.

Justad selv har et årelangt forhold til Kirkens Bymisjon i Bodø, byen han bodde i flere år. Moren til bestekompisen hans var leder der på den tida, og Justad tilbragte mye tid på kafeen der i oppveksten. I tillegg til at han bidro som frivillig på forestillingen Gatas evangelium i desember 2014, på den tida hans egen karriere var i ferd med å ta av.

– Jeg har hatt noen veldig fine møter på den kafeen. Møter som gjorde sterkt inntrykk på meg, forteller han.

Klar for TV-aksjonen

Nå er han snart klar for å bidra til at Kirkens Bymisjon skal skape enda flere møter. Nærmere bestemt 700.000 flere av dem. Det er målet som er satt for de neste fem årene, og som skal nås dersom TV-aksjonen blir den suksessen man håper på.

Sondre Justad skal bidra til innsamlingen med å spille på NRKs live-sending 21. oktober. Han gleder seg.

– TV-aksjonen er en aksjon med tyngde. Jeg liker både det at den utgjør en forskjell for dem pengene går til, og er med på å skape en større bevissthet. TV-aksjonen kan åpne opp hjertan litt meir, det liker jeg, sier han.

I hans eget liv har han opplevd at møtene han har hatt opp gjennom, har skapt inspirasjon til flere låter. Blant dem hiten Ikke som de andre, som han skal spille under TV-sendingen.

Men møter med andre har også bidratt til å forme hvem han er. Hele hans identitet, og veivalgene han har tatt i livet, forteller han.

– Jeg begynte å tenke på hvorvidt det finnes noen møter som har vært spesielt viktige for meg, og kom ikke på noen umiddelbart. Men så, selvfølgelig! Han er jo her fortsatt med meg i dag. Det er derfor jeg ikke kom på det først, sier Justad.

Kunne blitt annerledes

For det kan synes så selvsagt nå, flere Spellemannsnominasjoner og utsolgte konserter senere. Unge Justad var vel skjebnebestemt til å satse på musikken?

Men for odelsgutten fra Henningsvær var det aldri en selvfølge å tørre.

Riktignok merket foreldrene, som stadig trakk han med inn for å melke kuer i fjøset, at sønnen tidlig var mer interessert i å synge for kuene enn å gjøre gårdsarbeid. Allerede fra seks-sju-årsalderen startet han å komponere egne sanger og opptre i stua. Torsketungeskjærer-inntekten ble brukt på å oppsøke Jahn Teigen i studio.

Men da han først fikk valget, valgte Justad likevel skuespillerkarrieren. I 2012 slapp Høgskolen i Nord-Trøndelag ham endelig inn, etter tredje forsøk. Bare for å etterlate ham sønderknust, ett år etter.

Bestekompisen og kjæresten gikk videre. Den da 22 år gamle Justad ble silt ut.

«Sondre, du er artist, ikke skuespiller», sa professoren hans etter avslaget. Det hjalp. Og bidro óg til at han siden turte gutse på musikken.

Men når han tenker tilbake, kjenner han seg sikker på at det var en annen som var den avgjørende brikken.

– Bestekompisen min, Julius, sier Justad.

– Han har vært usannsynlig viktig for meg og livet mitt. Og der jeg er musikalsk i dag. For alt, egentlig.

Venn og manager

Vi har beveget oss ut i bakgården til Tøyenkirken, og satt oss ned med en kaffe fra kafeen. Nå ser vi opp mot tårnet der Justad nettopp har fått trå opp vindeltrappene, stått i toppen og pekt hjem: «Der er hustaket mitt!”.

Bestekameraten Julius bor ikke der. Men de snakker sammen tre ganger om dagen på telefonen.

De to møtte hverandre første dagen på videregående. Etter en uke var de bestevenner.

– Julius viste meg veldig mye musikk som inspirerte meg. Han hjalp meg med å se mulighetene. Han var viktig for at jeg klarte å tro på at jeg hadde noe å komme med, musikalsk i livet mitt, forteller Justad.

Fem år etter det første møtet ble de enige om at de skulle jobbe sammen, i et formalisert samarbeid. I dag er han Justads egen manager, og en viktig del av prosjektet som kalles Sondre Justad.

Kunne blitt avhengig?

Julius er også samme venn hvis mor, Anne Line, var leder av Kirkens Bymisjon i Bodø. Som ble et sted som gjorde 27-åringen desto mer takknemlig for å ha de menneskene rundt seg som han faktisk har hatt.

– Jeg hadde noen veldig fine møter på kafeen der. Vi kunne sette oss i sirkler med stoler der og jeg hadde med gitar og skulle spille egne sanger, starter han.

På kafeen var mange rusavhengige og tidligere rusavhengige. Og de var rett og slett uten filter, forteller Justad. Han digget det, ærligheten og spontaniteten i tilbakemeldingene han fikk der. Han kjente det igjen fra måten han selv skriver låter, rett ut fra egne dagboksnotater.

Men han var også slått av all kreativiteten. I hvor mange som spilte gitar, malte bilder og skrev egne tekster.

– Jeg tror veldig mange rusavhengige er kunstnere i bunn og grunn, sier han.I motsetning til ham selv tror han imidlertid at mange aldri ble sett som det da de da var små:

– Jeg tror at det, for mange, kanskje ikke var rom for å være den de var. Eller er. Og da tror jeg det er fort gjort, å ty til rus. Om man ikke får ut alt som bor i en.

Han fortsetter:

– Jeg tror jeg og kunne ha blitt rusavhengig. Om jeg ikke hadde fått lov til å være, og leve ut alt det jeg har behov for å leve ut.

Livet rommer mer

Da han gjestet NRK-talkshowet Lindmo i mars, var han inne på noe lignende: «Jeg har en slags tro om at det bor noe mer i mange folk enn det de lever ut. Enten det er kjærlighet eller lidenskap», sa Justad da.

Sekvensen ble bejublet og senere sitert i en lang rekke avisartikler. Det var budskapet om at Justad hadde kjent på at kjærligheten kan romme mer, som traff.

I beste sendetid på TV sa han, ærlig og åpent: «Jeg tror ikke det trenger å være mann eller dame for min del. Det kan gå bra med begge deler».

Selv var ikke 27-åringen så fornøyd med medier som reduserte budskapet hans til titler som «Sondre Justad står fram som bifil» i etterkant. Som han også sa på Lindmo:

– Det er så mange nyanser vi går glipp av fordi vi er så gode på å sette ting i system.

Mot saueflokken

For når Sondre Justad sier at han tror det bor så mye mer i folk enn det de lever ut, tenker han ikke bare på hvilket kjønn vi tiltrekkes av. Han gjør seg tanker om måten hele samfunnet vårt er rigget.

27-åringen mener vi læres opp gjennom utdanningssystemet til å skulle bli så utrolig like hverandre. «Til å te seg og gå på skolen og lære seg å være stille og levere høflighetsfraser», som han formulerer det.

Han vil reise diskusjonen om hva det gjør med oss, som mennesker og samfunn.

– Vi blir opplært til å være en saueflokk, at vi alle skal være på samme måte. Det er ikke så mye rom for å være utafor normen. Og da kan man jo havne veldig utenfor, sier Justad.

Selv mener han det er mulig å skape gode fellesskap uten at alle må ligne hverandre. Og har tidligere tatt til orde for å opprette skolefaget «Livet», med mål om å gjøre oss bedre på å snakke om følelser, og bli rustet til å takle de utfordringene vi møter i livet.

Spesielt gutter er for dårlige til å snakke om følelser, mener han.

Og mens vi sitter der i bakgården på Tøyen, forteller han at en gladnyhet nettopp tikket inn.

– Det er nesten så jeg ikke tror det er sant! forteller Justad.

Han leser opp meldingen kompisen hans sendte samme dagen:

– «Kan melde om at det fra hausten 2020 skal innføres et tverrfaglig emne i grunnskole og vgs som skal hete Folkehelse og livsmestring. Altså skal det gå i 13 år, langs hele skulegangen. Veldig, veldig bra». Det skriver han Kristoffer.

Justad ler.

– Det er jo helt rått! Det kommer i 2020. Det er jo om to år!

Utvikles i møter

Før den tid får vi kanskje nøye oss med å lytte til Sondre Justad?

En del av låtskriverens prosjekt er i hvert fall å bidra til at vi alle skal kunne klare å være mer åpne. Ved å sette å sette ord på følelser og opplevelser i eget liv, håper han å bidra til å gjøre rommet større for å dele.

De mange tilbakemeldingene han fikk da han slapp førstealbumet bar preg av det. Riv i hjertet satte i gang noe så massivt i folk at Justad den dag i dag enda ikke har rukket å lese alle meldingene.

Ung som gammel, fra nord til sør, skrev folk til ham for å dele alt mulig:

– Det handlet om eksistensielle utfordringer. Folk som ikke har det bra i hverdagen. Med jobben sin, eller med skolevalget. Med kem de e, eller kordan ting er blitt, forteller han.

Litt surrealistisk er det og. At ting han selv har sittet og skrevet, som et dagboksnotat hjemme i stua si, og så sendt uredigert ut i verden, kan gjøre noe for helt fremmede mennesker. Men også fint. Han sier han gjerne gjør gjerne mer av det, for andre.

Så er da også flokkdyret Justad fullstendig avhengig av å være sosial.

– Jeg kan trives med å være aleine en liten stund. Men så kommer det til et punkt der jeg blir rastløs eller kjenner en mild depresjon over å være alene, forteller han.

Og sier han opplevde det igjen da han jobbet med andrealbumet i fjor høst.

– Jeg dro det litt langt, tror jeg. Tvang meg selv til å sitte alene for kunsten og låtene, liksom. Det kom til et punkt der jeg mista meg selv litt. Mista taket på alt.

Nå fortsetter han å minne seg selv på at det er i møte med andre man utvikler seg. Hele livet gjennom.

– Det er i fellesskapet man kan finne ut av hvem man er, hva man vil i livet. Og hva man liker og ikke liker, sier Justad.

– Og det er jo livsviktig.

Kirkens Bymisjon © 2021